Nye takter

David Bowie: Rocken går på museum

Utstillingen «David Bowie Is» er ikke bare en begivenhet for fansen. Den viser også hvordan populærkulturen får nytt liv på nye arenaer.

Denne artikkelen ble opprinnnelig publisert i Dagsavisen 20. april 2013. Vi publiserer den på nytt i forbindelse med Bowies bortgang denne uken.   

LONDON (Dagsavisen): En voksen jente står blank i øynene foran kisten der Ziggy Stardust er lagt til hvile. Nærmere myten kommen man knapt, om man tenker på den siste konserten David Bowie holdt som Ziggy Stardust på Hammersmith Odeon i 1973, der han bokstavelig talt tok livet av Ziggy med ordene «Not only is this the last show of the tour, but it‘s the last show that we‘ll ever do». I et annet rom på Victoria & Albert Museum vises D.A. Pennebakers opptak fra dette øyeblikket i rocken. Musikken fyller ørene gjennom hodesettet som er UTSTILLING obligatorisk utstyr på en utstilling som til fulle drar nytte av multimediealderens muligheter.

«When the kids had killed the man/I had to break up the band»

Det er mange blanke øyne å se blant publikum på utstillingen. For mange er Bowie selve oppveksten, for andre er han symbolet på ei tid de er for unge til å ha opplevd. Og for alle er han nåtid. Her og nå, på en utstilling som guider deg gjennom hele hans liv, gjennom iscenesatte personligheter som Major Tom, Ziggy Stardust, Aladdin Sane, The Thin White Duke og David Bowie.

Kommer du til V&A denne sommeren, er det som å komme til en konsert.

Grytidlig morgen er den hurtig voksende køen like sitrende av forventning - og engstelse over hvorvidt det er billetter igjen - som om mannen det gjelder skulle vært der i egen person. Utstillingen «David Bowie Is» har gitt museet i South «David Bowie Is»Kensington billettrush. Nå valfarter folk fra hele verden til London med én ting for øyet og øret: David Bowie på museum. Akkurat som da han overrasket verden med å lansere en ny sang samme dag som han fylte 66 år, har utstillingen med over 300 gjenstander truffet en helt sjelden nerve. Han hadde ikke gitt ny lyd fra seg på 10 år. Som en Greta Garbo i selvvalgt eksil var han mer avskrevet enn savnet, helt fram til 8. januar da han annonserte den nye platen «The Next Day». «Here I Am. Not quite dying», synger han på tittelkuttet. Det er et understatement som også Victoria & Albert utstillingen bekrefter. Takket Til 11. august være et utgangspunkt i at London David Bowie mer enn noen artist har vært med på å forme populærkulturen og skape bruer over til avantgardekunsten, er utstillingen lagt opp som en musikalsk, litterær og visuell reise gjennom et halvt århundre med en av verdens mest kjente og gjennomspilte artister. Og selv om mannen har solgt 140 millioner album og har en historie som er fortalt like mange ganger, er utstillingen overraskende i måten den lar gjenstander, bilder og nye innfallsvinkler fortelle andre historier og anekdoter på, og ikke minst hvordan den vektlegger Bowies ambivalente androgynitet. Men gåten forblir intakt, det private også.

David Bowie er alt som er og alt som har vært. Han er en del av den hverdagen vi omgir oss med, gjennom impulser, musikk, klær og en multimedial malstrøm der popkulturelle uttrykk smelter sammen med litteratur og kunst fra hele det 20. århundre. Det første som møter deg er Kansai Yamamotos «Tokyo Pop» vinyldress som Bowie brukte på Aladdin Sane-turneen, halvt kabaret, halvt kimono. Det vil si, det er ikke helt sant. Det aller første som møter deg er filmopptak med Gilbert & George, den britiske kunstnerduoen som nettopp introduserte iscenesettelsen som kunstart, gjennom opptredener, show, performance og fotografi, det de selv kalte «visuelle kjærlighetsbrev fra seg selv til tilskueren». Anslaget på en David Bowie-utstilling kan knapt bli bedre, og viser at det ikke bare er en artist som er på utstilling, men en hel tidsepoke og kunstnerne som definerte den. Bowie hadde så vidt tatt artistnavnet da duoen kom på banen. Et brev fra manageren viser hvordan David Robert Jones fra Brixton etter flere bandkonstellasjoner skiftet navn til en kniv, og i årene som kom ble han et ekko av Gilbert & Georges måte å transformere seg selv på. V&As kuratorer Geoffrey Marsh og Victoria Broackes fokuserer derfor ikke så mye på David Bowies kronologi, som på en helhetsidé. De fikk frie hender til å plukke fra «arkivarens» eget museum i New York, og utstillingen vektlegger Bowies posisjon som innovatør og evnen han har hatt til å suge inspirasjon, kopiere og omdefinere. Det er en utstilling for øynene, men også for andre sanser. Musikken gjennom hodetelefonene, intervjuer, filmdialog, det å se ham på scenen i utallige vinkler fra monitorer, skjermer eller vegger, gjør «David Bowie Is» til en totalopplevelse.

Særlig er alle kostymene slående. De er i god stand, åpenbart tatt vare på med tanke på en framtidig utstilling. Her er også håndskrevne tekstark, dagboknotater, fanbrev, diverse promomateriale, utkast og tegninger til kostymer, sceneoppsett og sanger. Ikke minst et interessant blikk inn i Bowies måte å tenke tekst på for så kutte den opp i tilfeldig rekkefølge inspirert av beatforfatteren William Burroughs. Ett av de mange rommene er viet filmene, og teateroppsetningen av «Elefantmannen». Og over alt er det fotografier, bilder av andre kunstnere og forfattere, Bowies egne malerier, blant dem et som hang over sengen i leiligheten i Hauptstrasse 155 i Berlin, og det tegnede selvportrettet som er skissen til omslaget på «Heroes». Her er lutten som ble brukt under innspillingen av «Baal». Og den primitive synthesizeren til Brian Eno som ble brukt under innspillingene i Berlin på slutten av 1970-tallet. Hit dro Bowie for å bli kvitt en blomstrende kokainavhengighet, bare for å ende opp i leiligheten i Schöneberg sammen med Iggy Pop.

Ved første øyekast får Bowies Berlinepoke tilsynelatende liten plass i utstillingen, egentlig bare ett rom der piggtråd og grå, kalde vegger samt utvalgte gjenstander og bilder skal illustrere muren og tida. Tar du et skritt tilbake ser du at Berlin er vel så sterkt til stede som de andre epokene utstillingen framhever, som Ziggy, Aladdin Sane, Diamond Dogs og «Space Oddity», med romdrakten intakt. Bowies nye plate «The Next Day» speiler seg i hans Berlin-periode. Så skal du først planlegge sommerens Bowie-gjenhør, legg gjerne inn Berlin som destinasjon. Det er flere gode grunner til det.

Potsdamer Platz, Berlin, noen uker før utstillingen åpner. Bowie ligger i øret, og tross glass og betong er Bowies Berlin fortsatt gjenkjennelig om du styrer unna Prenzlauer Berg og andre bydeler ødelagt av studenthype og middelklasseinvasjon. Det går en rett linje fra V&A og hit, til byen som er blitt et symbol for Bowienostalgikere. Bowie-året 2013 har Berlin som akse, med sangen «Where Are We Now», plateomslaget på «The Next day» og tematikken i utstillingen på V&A. Fritz Tours arrangerer Bowie-utflukt til steder som homsebaren Neues Ufer bortenfor leiligheten i Hauptstrasse. Her henger bildet av Bowie fortsatt på veggen og ekkoet etter ham og Iggy sitter i veggene. Og selvsagt stopper turen i Hansa Tonstudio og Meistersaal i Köthener Straße 38, der «Low» og «Heroes» ble til. Köthener Straße hadde den gangen bebyggelse på Kreutzberg-siden. På den andre siden, utenfor studiovinduet, svingte muren inn over ingenmannslandet som i dag er nye Potsdamer Platz. Man dro ikke dit, man dro derfra. Til hippe nattklubber i Nürnberger Straße. Bowie selv viser veien i «Where Are We Now».

«Had to get the train, From Potsdamer Platz. You never knew that, That I could do that. Just walking the dead.

Sitting in the Dschungel, On Nürnberger Strasse. A man lost in time, Near KaDeWe. Just walking the dead. Where are we now?»

Hvor er vi nå? På en knagg i V&A henger det, nøkkelknippet til Bowies leilighet i Berlin. Store, tunge og doble Schöneberg-nøkler som passet til Altbaubygningen noen gatehjørner unna vare-huset KaDeWe. Der på knaggen sluttes ringen, som et eksempel på hvilken detaljrikdom kuratorene har hatt som utgangspunkt for en utstilling som i det siste rommet ender i høye vegger der kjente og ukjente konsertopptak med Bowie fyller flatene fra gulv til tak, mens lyden dundrer i ørene. Rundt gulvet og i lyset av filmenes bevegelse står kostymene tett, kledd på ansiktsløse mannekengdukker som er oppstilt poserende slik man ser for seg at Bowie bar dem på scenen eller på fotosettet. Alexander McQueens Union Jack-dress, de svarte dressene fra «Lodger» og «Station To Station», Yamamotos bodysuits og Freddi Burrettis kjente Ziggy-kostymer, så smale at Kate Moss måtte få dem sydd ut når hun skulle posere i dem.

I en kiste ligger Ziggy Stardustkostymet, som på «lit de parade». V&A-utstillingen ble planlagt før Bowies tilbakekomst, men «The Next Day» har åpenbart ikke skadet besøket. Det er det få artister unt å få oppleve mens de lever. Nettopp derfor er «David Bowie Is» en sjeldent fascinerende og vellykket utstilling.

Mer fra Dagsavisen