David Bowie gjennom tid og rom

11. juli 1969 kom «Space Oddity», ni dager før Neil Armstrong tok sine første skritt på månen. Det kan ikke ha vært tilfeldig. Romfartstemaet i sangen, mens hele verdens oppmerksomhet var rettet mot verdensrommet. At sangen var laget for å passe sammen med månelandingen er mer tvilsomt. Alle krysset fingrene for at menneskene skulle komme velberget til månen, og hjem igjen. Det er blitt hevdet at dette var en sang som ble brukt under TV-sendinger fra månelandingen. Det tillater jeg meg å tvile på. Det hadde vært moralsk nedbrytende å høre om en ekspedisjon som går så galt.

Les også: David Bowies «Lazarus» – en hyllest til mannen og musikken

David Bowie hadde som så mange andre sett Stanley Kubricks film «2001 – A Space Oddysey» året i forveien. Her er det tilværelsens uendelighet, eksistensielle spørsmål om tid og rom, som driver fram handlingen. Den slutter med astronautene på vei ut i uendeligheten. I Bowies «Space Oddysey» mister astronauten kontrollen over romskipet, og forsvinner også ut i det store blå. Eller har han bare koblet ut kontakten med jorden selv? Han ber dem der nede fortelle kona at han elsker henne, og forsvinner, sannsynligvis for godt.

«Space Oddity» vakte lite oppstuss i Norge. Vi finner et par avismeldinger om utgivelsen i enkelte lokalaviser, så langt fra hverandre geografisk at det må være et byrå som har stått bak nyheten om at «En sanger ved navn David Bowie har nettopp sunget inn to sanger. Den ene heter «Smågodt fra verdensrommet» og den andre «Helt vill i øynene»». Sistnevnte refererer til B-sida «Wild Eyed Boy From Freecloud». Dette er den første referansen vi finner til David Bowie i norsk presse.

Les også: David Bowies radikale Berlin-trilogi

Geniet i arbeid, fra omslaget av det nye demosamlingen «Spying Through A Keyole».

David Bowie hadde prøvet og feilet om og om igjen i årene før «Space Oddity». Feilet i en kommersiell betydning, for det er veldig mye fint å høre i sangene han spilte inn uten nevneverdig suksess, og i gruppene han frustrert gikk inn og ut av. Tidlig i 1969 lagde han en halvtimes reklamefilm for seg selv, oppkalt etter en av hans mange underkjente sanger, «Love You Till Tuesday». Denne, og et par andre var spilt inn om igjen for filmen, som også hadde et par nye sanger spilt inn med kjæresten Hermione Farthingale og kameraten John Hutchinson.

Det var med «Space Oddity» 12 år gamle meg oppdaget David Bowie for første gang. Jeg ble veldig betatt av den her sangen, det lille jeg forsto av teksten om astronauten som mistet kontrollen over romskipet, men kanskje finner seg selv. Det som fascinerte meg mest var nok den originale lyden, produksjonen som Gus Dudgeon sto bak, fordi Bowies trofaste våpendrager Tony Visconti ikke trodde noe på akkurat denne. Bowie spilte på stylofon, dette enkle, nærmest lekeaktige elektroniske instrumentet med en liten penn som frambrakte lyder fra et lite brett. Den mystiske tangentspillet til Rick Wakeman, på en nymotens mellotron, forsterket den fremmedgjorte følelsen av avansert teknologi. «Space Oddity» fikk en spesialutmerkelse for oppfinnsomhet og originalitet under utdelingen av den britiske Ivor Novello-prisen for komponister.

Da Space Oddity kom inn på listene i august var Zager and Evans på topp med framtidsvisjonen «In The Year 2525». Det var tid for store eksistensielle tanker. Zager and Evans ble stående som en av pophistoriens største one hit wonders – de som hadde én hit, og aldri igjen. Det er rart å tenke på at det kunne endt sånn med David Bowie også. Oppmerksomheten rundt «Space Oddity» hadde vært god, men i en kulturpolitisk sammenheng er Bowie et godt eksempel på hvor tregt markedet ofte reagerer på stor kunst.

Albumet som fulgte etter den samme høsten fikk tittelen «David Bowie». Forvirrende nok den samme tittelen som hans første album fra 1967, som for å understreke at de ikke regnet med dette lenger. Det nye «David Bowie»-albumet ble heller ingen suksess. Det kom først inn på listene i 1972, gjenutgitt under tittelen «Space Oddity», med et tidsrikt bilde av Bowie som Ziggy Stardust på coveret.

David Bowie på omslaget av "Space Oddity" i 1969.

Den første singelhiten ble fulgt opp med den forførende «The Prettiest Star». Med Marc Bolan fra T. Rex på gitar, men heller ikke han var etablert nok til å sikre suksessen. Når ikke denne ble en hit kunne Bowie like godt gjøre hva som helst. Og «Memory Of A Free Festival» er en helt absurd singel. Nyinnspilt og «rocka opp» fra «Space Oddity»-albumet, men med et harmonium (trekkspill) som bærende instrument.

Bowie fikk selvfølgelig heller ikke en hit med denne. Oppfølgeren «Holy Holy» var kort, konsist og idiotisk fengende. Fortsatt ingen suksess. Albumene «The Man Who Sold The World» og «Hunky Dory» ble også møtt med begrenset interesse, selv med låter som «Oh You Pretty Things» og «Life On Mars». Førstnevnte ble riktignok en hit, men med Peter Noone fra Herman’s Hermits – med Bowie selv på piano!

NRKs nett-TV har for tiden den utmerkede dokumentarfilmen «Veien til suksess» («Finding Fame»), om årene fram til det endelige, varige gjennombruddet med «Starman» og «Ziggy Stardust»-albumet i 1972. Enda en fin påminnelse om hvor mange gode låter han laget, som de færreste hørte noe til. Tida som ledet opp til «Space Oddity» markeres også med tre demosamlinger.

«The Mercury Demos» er ti sanger som Bowie spilte inn sammen John Hutchinson. «Clareville Grove Demos» har mer av det samme, mens «Spying Through A Keyole» er ensomme hjemmeopptak. Alle disse inneholder «Space Oddity» fra forskjellige stadier i utviklingen. I fysisk format er dette påkostede samlerobjekter, men alle er også å høre på strømmetjenestene, slik at det går an å fordype seg i den rivende utviklingen Bowie gjennomgikk i 1969.

Portrett av artisten som ung mann, fra demosamlingen «Clareville Grove Demos».