Annonse
Bildene av artisten fra «Blackstar»-albumet er også blitt ikoniske etter hans død. I februar 2016 framførte bandet hans en hyllest under Brit Awards.

David Bowie – genial helt inn i døden?

David Bowies død og #metoo har det til felles at begge viser oss kraften og rekkevidden i det nye mediale økosystemet. Onsdag 10. januar er det to år siden verden sørget over Bowies brå død kun to dager etter å ha sluppet mesterverket «Blackstar».

Annonse
Nye takter

 

Men fantes egentlig David Bowie? Var «Blackstar» en moralsk spøk mer enn et sørgelig testamente? Var Bowie et geni – til og med inn i døden?

Allerede i 2000 kåret musikkavisen NME David Bowie til den mest innflytelsesrike artisten gjennom alle tider. Bowie er utvilsomt en av de mest kulturomveltende kunstnere verden noen gang har sett. Biografen David Buckley skrev at hans «innflytelse har vært unik i populærkulturen – han har gjennomsyret og endret flere liv enn noen sammenlignbar figur».

Etter hans død takket det tyske utenriksdepartementet ham for å ha vært med å rive Berlin-muren og gjenforene Øst- og Vest-Tyskland. Den kalde krigens murdelte Berlin hadde «Heroes» (1977) som salme de siste ti årene. Bowie bodde der som kjent fra 1976–1978.

Ved hans konsert foran Reichstag med 150.000 tilskuere i 1987, skal 10.000 østtyske tilhørere også ha stått på andre siden av muren. De satte i gang opptøyer under konserten, som to år seinere kulminerte i «twenty thousand people/ Cross Bösebrücke/ Fingers are crossed / just in case», slik Bowie selv synger på «Where are we now?» fra sin nest siste plate, «The Next Day» (2013), om de første østtyskerne som våget seg livredde, men håpefulle over Bösebrücke til Vest-Berlin den 9. november 1989, da muren falt. David Bowie nekta for øvrig to ganger å bli slått til ridder av dronning Elisabeth og The Crown. Han sa: «Jeg skjønner ikke hva som er hensikten.»

Ingen musiker vil noen gang kopiere den gullrekka Bowie leverte mellom «Space Oddity» i 1969 og «Scary Monsters» i 1980, da han ga ut 13 album som stort sett alle kvalifiserer til klassikerstatus.

_G4Q0715-96866866
David Bowie slapp albumet «Blackstar» to dager før han døde i januar 2016. Foto: Sony

I tillegg til to konsertalbum produserte han også Lou Reeds «Transformer» og The Stooges’ «Raw Power», foruten å lage «The Idiot» og «Lust for Life» sammen med Iggy Pop. For ordens skyld, alle disse er definitive rockeklassikere.

Det var bare 1980-tallet som ga oss noen middelmådige album fra Bowie. De siste 25 åra – etter å ha gifta seg med Iman Mohamed Abdulmajid i 1992 – har han gitt ut sterke album, fra «The Buddha of Suburbia» og «Black Tie, White Noise» i 1993 til «The Next Day» i 2013 og «Blackstar» i 2016.

Lytt til «Earthling» (1997), «Reality» (2003), «Heathen» (2002) eller «1. Outside» (1995), det er djerve plater som blir bedre og dypere for hver gjennomspilling.

Med sine første plater i overgangen fra 1960 til 1970-tallet – «Space Oddity» (1969), «The Man who Sold the World» (1970) og «Hunky Dory» (1971) – strevde Bowie kanskje mest med å ta livet av den naive hippietiden og seg selv som en av dens folkesangere.

«The Man who Sold the World» regnes i ettertid ofte som verdens første grunge-album, sangen «Space Oddity» er en av verdens mest spilte, mens «Hunky Dory» ofte er på artistenes Topp 10-lister over verdens beste album.

Med Ziggy Stardust (1972) ga han oss verdens første stasminister og det ultimate popidolet, den fremmedgjorte glamrockeren han tok livet av etter 18 måneder. Ziggy var David Bowies første kunstneriske alter ego. Med Ziggy døde også «popstjernen» ut som ledestjerne, både for Bowie selv og for et oppegående musikkpublikum.

Man kan kanskje si at hele hans verk fra og med Ziggy handler om det nødvendige idiotiet som kalles «fame», kult og idolisering, om det er i musikken eller samfunnet.

Med seg selv som vågal rollemodell gjorde han mer for vår aksept av homofili enn knapt noe annet menneske.

Ingen mannlig rockeartist har på slikt vis satt kjønn, seksualitet, annerledeshet og likestilling på verdens originale plakat.

Med «Young Americans» (1975) ga han oss Plastic Soul. Ikke minst gjennom 1970-åra ga han oss mange musikalske personae. Ingen musiker er i nærheten av å gjennomlyse identitet og personlighet som David Bowie. Han er dermed rockens svar på Fernando Pessoa. Han har i hele verket vært en forkjemper mot autentisitet som merkevare og kvalitetsstempel i musikken. Fra Berlin gjorde han rocken til kunstverk med intellekt i tillegg til følelser, etter å ha tatt livet av seg selv som junkie – han hadde levd på melk, paprika og kokain under et par år i USA, og kunne ikke huske å ha laget «Station to Station» (1976), et av verdens mest presise album gjennom tidene.

Han var romkappløpets popkronikør som fikk oss til å se universet, stjernene og meningsløsheten der ute i kosmos – og der inne i mikrokosmos, knapt noen ateist har vært mer åndelig søkende. Ingen artist har gjort mer for outsideren og dem som ikke passer inn i den trange tidsånden, ingen har tematisert universell ensomhet, galskap og fremmedgjøring så storslagent som David Bowie. Han forandret på så mange spilleregler som mulig.

Hvert album er en framvisning av hvordan han formet seg selv, og hvordan vi kan forme oss selv – til noe bedre. Men David Bowie er ikke helt den samme som David Robert Jones, det mennesket av kjøtt og blod vokst opp i Sør-London som fantes bak artistnavnet. Slik Ziggy var David Bowies første alter ego var David Bowie David Robert Jones’ første og eneste alter ego.

Han som tok livet av sine nykker, sin selvopptatthet, til og med sin vurdering av kunsten som viktigere enn livet. Til slutt tok han kanskje likevel livet av seg selv – David Robert Jones – for den skjønne kunstens skyld, og for at vi skal lære å dø.

Plata «Blackstar» var en stor hendelse i musikkverden da den kom ut på David Bowies fødselsdag, fredag 8. januar 2016. Noe helt nytt og skremmende bra, igjen! En følelse av 1970-tallets magiske storhet.

To dager etter utgivelsen av «Blackstar» – søndag kveld 10. januar 2016 – er David Bowie død, og mange får kaffen i vrangstrupen mandag morgen, mens sangen «Girl loves me» spiller gjennom hodet, hvor Bowie i refrenget messende gjentar «Where the fuck did monday go?».

Albumet er gåtefullt, kryptisk, skremmende, hardt og rørende, fullt av humor og knapt så trist som det umiddelbart ble tatt for å være.

To år etter «Blackstar» og Bowies død må vi spørre om ikke dette albumet blir stående som et av de viktigste i rockehistorien, kanskje i hele musikkhistorien.

«Blackstar» er rockens første virkelig store rekviem, en dødsmesse med mulig betydning for populærmusikken på linje med Mozarts «Requiem» for den klassiske musikken. «Blackstar» er rockens første plate som vil lære oss å dø, og gjør det ved en dødsmesse som er satt eller faktisk settes ut i livet – like inn i døden, rett foran øynene våre.

Plata og regien av egen død ligner slik sett en 2016-popversjon av «Den tibetanske dødeboken».

«Blackstar» er et gjennomført kvalitetsalbum fra en døende rockegud. Rockens historiske valør vil uansett ganske sikkert avgjøres av hva de beste skaper av tekst og musikk i alderdommen.

Kan vi forestille oss Bowie side om side med Bach for dem som lever om 250 år – at den viktigste rocken vil inngå i et klassisk repertoar? «Blackstar» er uansett et album som (igjen) utvider rocken, som eksellent viser at rocken kan ta opp i seg alle andre uttrykk (jazz, rap, gregoriansk sang, m.m.) og vri på dem slik at sjangeren får nytt sentrum i et større univers.

Når de fleste musikkritikere i den digitale 2018-hverdagen overbyr hverandre om rockens død, kan det likevel være Bowie som får rett til slutt, hvis utvida begrep om rocken er at det er det musiske uttrykket «where you might get fucked», som han engang sa det, og som det vel alltid vil være behov for.

«Blackstar» byr også på et høydepunkt av hermetisk modernisme i rockepoesien, samtidig altså, som det er personlig virkelighetslitteratur med døden som bevis.

Bowie er en usannsynlig interessant rockepoet med sin særegne utvikling av cut up-teknikk og følgemotiv i et karakteristisk tekstunivers, en veritabel gåtekunstner. Han er ikke en «litterær» rockepoet som den fortellende Dylan. Han kunne ikke fått nobelprisen i litteratur, som Dylan nå har fått, men han hadde vært en av få rockemusikere som hadde aspirert til nobelprisen i musikk, om den fantes.

«‘Tis a Pity she was a Whore» heter låt nummer to, etter tittelsangen. Den er absolutt en favoritt og den første han fikk oversendt, har bandleder Donny McCaslin senere fortalt i et intervju. Teksten åpner slik: «Man, she punched me like a dude / Hold your mad hands, I cried / ‘Tis a pity she was a whore / ‘Tis my curse, I suppose / That was patrol / That was patrol / This is the war».

Det er liten tvil om at det er selve livet som er «hora». Låten åpner med en Bowie som puster tungt, trekker etter luft. Den har røff hjertebeat og intense blåsere i konstant søken etter livets crescendo, videoen til låten er bilder fra droner som sender et bomberegn over et krigslandskap, antakelig Irak eller Afghanistan. Et av refrengene starter med et nys.

Det er dette som skiller Bowie fra flokken. Han er ikke en tekstdrevet viserocker à la Dylan eller Cohen, musikk og tekst er ett, ikke minst er det rocka og kroppslig som ingen annen rockeartist har klart å gjøre til allemannseie. Nesten hver eneste Bowie-sang er også en slags dramatisering, et ørlite teaterstykke, hvor Bowie ikke minst bruker og misbruker stemmen til å forme sangkarakterene. Gitaristen Robert Fripp har fortalt om hvordan han en gang så hvordan Bowie satt for seg selv og prøvde seg fram til de stemmene som de forskjellige sangene trengte. Mindblowing, sa han. David Bowie fremstilte mange personer med enda mange flere stemmer.

Den fabelaktige sangen «Blackstar» (også videoen) er nok forsøk på en slags filosofisk oppsummering, og er et så originalt musikalsk verk som kan komme ut av popkulturen.

På tekstsida bruker Bowie her blant annet norrøn mytologi: «In the villa of Ormen, in the villa of Ormen / Stands a solitary candle, ah-ah, ah-ah / In the centre of it all, in the centre of it all / Your eyes». «In the villa of Ormen» må antas å være Midgardsormens midte.

Vår (hedenske) verden altså, hvor menneskene står som ensomme lys og brenner. Og helt innerst inne i denne eneste verden som vi kjenner til, der fins du og det som gjør at du både kan suge inn og framstille denne verden; dine øyne. I midten av alt er den periferien du selv er, litt som astronauten Major Tom hadde det allerede på gjennombruddet «Space Oddity» i 1969: «Here … am I floating in my tin can, far above the Moon. Planet Earth is blue and there’s nothing I can do.»

I «Blackstar»-videoen finner et kvinnelig romvesen hodeskallen til en død astronaut, som hun tar med seg til en landsby og en kult som tilsynelatende straks går i gang med å tilbe denne levningen. Don’t you wonder sometimes, about sound and vision. Bowie-fans vet at verket hans henger sammen i flere lag enn noen annen artists.

«Lazarus», med en video hvor Bowie ligger med knapper som øyne (tenk gjerne på Ibsens Knappestøperen, Bowie var for øvrig en gedigen storleser som la igjen leseliste til fansen på internett) og svever over sykesenga.

Før han skriver sitt testamente på stumfilmmanér og langsomt går baklengs inn i skapet, smilende, er et litt skremmende og meget morsomt og selvrefererende åndsverk.

Å dø er å være fri som en blåfugl, akkurat som han alltid har måttet leve sitt liv egentlig, synger han, på jakt etter rumpa di, og nå med mobilen gjenglemt «down below».

På den avsluttende sangen «I can’t give everything away» tilbyr han enkel moral om eget skaperverk: «Seeing more and feeling less / Saying no but meaning yes / This is all I ever meant / That’s the message that I sent». David Bowie var en sjømann som reiste i bøkene og i den fysiske verden, på jakt etter mer forståelse og buddhistens «fullkomne opplysning». Å si nei, være kritisk, ironisk eller uenig, virker til å ha vært hans drivstoff til fordomsfri utforskning, som vel egentlig er å si ja til livet og verden.

bowie2
Fans over hele verden sørget over David Bowies død i januar for to år siden. Her signerer en fan kondolanseprotokollen på Gröninger Museum i Nederland mandagen etter Bowies bortgang. Foto: NTB scanpix

David Robert Jones anså nok etter hvert David Bowie som en slags fiksjonsfigur han kunne skape seg selv og en mer etterrettelig verden gjennom. Men etterrettelig var han langt fra, David Bowie, om seg selv. Som når han i et intervju fortalte at han hadde bodd fra 1978–1980 i bydelen Charlottenburg i Berlin, som han så visst visste var feil på alle punkt, eller når han på den tilbakeskuende og selvrefererende sangen «Where are we now?» starter med å synge «Had to get the train / from Potsdamer Platz», som var umulig på den tida Bowie bodde i Berlin, ifølge turguide Philipp Stratmann. Stasjonen lå nemlig i det såkalte ingenmannsland, på dødsstripa mellom murene.

Lars von Trier, hvis kommende film i 2018, «The House that Jack built», ligner mye på Bowies konsept med albumet «1. Outside» (om en seriemorder i en tid hvor seriemord er blitt en kunstform), påsto forleden at det var 39 trinn mellom David Bowie og neste mann på lista over de beste kunstnerne i popmusikken.

Brian Eno jobba som kjent med Bowie på fire av hans viktigste album (Berlin-trilogien «Low», «Heroes», «Lodger» samt seinere også på nevnte «1. Outside»), og ble på BBC forleden spurt om Bowie var et geni (genius)?

Han svarte at Bowie var et «sceni» (scenius). Han mente Bowie først og fremst utpekte seg ved den sjeldne gaven å kunne suge opp i seg den kollektive tidsånd i tillegg til kunnskap over ei stor fjøl, ikke bare om musikk og musikksjangre, og at han kunne kna og tygge på dette og spytte det ut igjen med ny og rocka form til noe som både individet og massene forsto. Et sceni er et geni gitt av kollektivet.

Men i tillegg hadde David Bowie sin personlige oppvekst og livshistorie med schizofreni på morssida, og en bror som tok sitt eget liv ved å hoppe foran et tog i moden alder i 1985 (tema blant annet for sangen «Jump they say» på «Black Tie White Noise», 1993).

Mange mener at Bowies eventuelle geni var å utspille sitt eget subliminale psykodrama og sine egne indre karakterer – ikke minst redselen for å være gal – i full og dekadent offentlighet, på linje med en Oscar Wilde. Bowie fant en måte å leve på kanten av sin egen mulige galskap, i balanse med sine egne indre demoner, gjorde redselen om til kunstnerisk skapende aktivitet – og livslyst. (Han ga ut albumet «Aladdin Sane» i 1973, som må regnes som den amerikanske fucked up-superstjerneversjonen av Ziggy Stardust.) Et geni er gitt av sin mangel på kollektiv normalitet. Kanskje var han begge deler, David Bowie, både sceni og geni?

Jeg er uansett tilbøyelig til å mene at ingen som Bowie med «Blackstar» i nyere tid så presist har påminnet oss om ikke å være redde for døden. Slik blir han en popkulturell Epikur for vår tid, den postsokratiske moralfilosofen som 300 år f.Kr. ga athenerne dette botemiddelet: «Ikke frykt Gud / Ikke vær redd for døden / Hva som er godt er lett å få / Hva som er vondt er lett å utstå».

Det samme kan sies om Leonard Cohen som like etter gikk bort etter å ha gitt ut noe som også ligner på en dødsmesse: «You want it darker» (2016). Også Cohen var influert av buddhismen og «Den tibetanske dødeboken» (som handler om de 49 dagene i mellomtilstanden mellom døden og gjenfødelsen), men Cohen var med sin jødiske bakgrunn også mer bundet til den monoteistiske religionsarven og et slikt gudsbegrep, enn ateisten/buddhisten Bowie, understreket av tittelsangens refreng hos Cohen: «Hineni, hineni / I’m ready, my lord». Hineni skal ha vært Abrahams siste ord henvendt til Gud før han dør, og skal bety «her er jeg». Uansett, de beste i populærmusikken ser virkelig ut til å legge igjen musikalske og poetiske storverk på sine siste dager, selv om Cohens nest siste album, Popular problems, vel overgår hans siste.

Låten «Girl loves me» på «Blackstar» er den med refrenget «Where the fuck did monday go?». Det verset alle fans spilte flest ganger mandag 11. januar 2016, og som gir opphav til tanken om at Bowie kanskje syntes det passet godt å slå av livsstrømmen søndag 10. januar, to dager etter «Blackstar». Vel, døende var han jo utvilsomt, uansett, men kan han til og med ha funnet på, for å fullende verket, å skru av livet en tanke før han egentlig trengte? Det svaret får vi aldri, det er sikkert. Vi vet bare at det verset er sydd fast i enhver Bowie-fan. Og at han hadde format til å gjøre akkurat det, være genial helt inn i døden.

I tillegg til «Blackstar» ga for øvrig David Bowie verden enda en avskjedsgave, musikalen «Lazarus» – som han skrev sammen med Enda Walsh, løselig over «The Man who Fell to Earth», opprinnelig en sci-fi-roman av Walter Tevis fra 1963, filmet av Nicolas Roeg i 1976 med Bowie i sin første hovedrolle – med et stort utvalg av Bowies egne sanger inkorporert i fortellingen. Stykket gikk i London i slutten av oktober 2016. Jeg var der. Det holder, om ikke vann så i alle fall hvitt engleblod. Kort fortalt: Hva skjer når hovedpersonen Thomas Jerome Newton synger David Bowies sanger? Det er noe Bowie må ha tenkt på ganske raskt etter å ha fått beskjed om en temmelig uhelbredelig leverkreft (at han er helt uhelbredelig får Bowie ikke vite fra legene før tre måneder før han sovner inn den 10. januar 2016).

Bowie brukte i alle fall det siste halvannet året av sitt liv også på å realisere musikalen «Lazarus», hvor akkurat det skjer: Newton (tidligere spilt av Bowie) synger Bowie. Vi snakker om dobbel fremmedgjøring, minst, når romvesenet Newton ser opp mot rommet og lengter hjem, til familien, kona og barna. Som han forlot på leting etter vann til en uttørket hjemplanet, men endte opp på jorda som en altfor menneskeliggjort, ulykkelig og gindrikkende fyr med liten evne til ch-ch-ch-changes. En som i fortvilelse spiller inn ei plate han kaller «The Visitor», med håp om at de der hjemme ute i rommet kan høre den og bære over med ham. Slik «Starman» David Bowie sendte ut «Blackstar»? Enkel moral: For dem som måtte finnes der ute er vi jordboere romvesen.

Den befriende jenteengelen i stykket er for øvrig like gammel som Bowies datter Alexandria på skrivetidspunktet, 13 år, og indikerer som nødvendig er for Bowies verk, det stadig sterkere behovet utover i verket også for en biografisk lesemåte i tillegg til alle de andre. Her kanskje mest om betydningen av familien og spesielt datteren for at han de siste tiårene av sitt liv fant fram til David Robert Jones igjen. Selv om en kreativ bølge atter tok Bowie de siste fem åra. «I can’t stop it, It’s coming full force and I’m just creating and creating and creating», sa han til videoregissør Floria Sigismondi i 2013 under innspilling av videoen til «The Stars (are out tonight)» til «The Next Day»-albumet (med norske Iselin Steiro som den unge Bowie).

Vi er alle «absolute beginners», som det heter i hitsingelen fra 1986, vi er alle i samme båt og av samme stjernestøva kraft, på jord som i himmel. Hver eneste dag å kunne se på livet som ferskvare, det virker å være det enkleste budskapet som strømmer ut av verket. Til det behøves avstand. Litt slik filosofen Simon Critchley har sagt det, at Bowies fremmedgjorte verk fra Major Tom til Thomas Jerome Newton ikke bare bærer fram en majestetisk og eksistensiell latter, det konstruerte verket byr på en hørt, følt og fysisk sannhet som stemmer lytteren til å forstå sitt eget liv og sin egen verden som konstruksjonsarbeid heller enn som noe autentisk gitt.

Det er utvilsomt mer humor og undring enn sorg og tragedie som driver også Bowies siste to verk. Men det er også en sterk lengsel etter tilkobling og kjærlighet, et håp om forbedring til et mer intenst, sannere, ferskere og vakrere liv. Like fremtredende på det varmeste og mest snakkesalige av hans album, «Hunky Dory» (1971), som på den beste og mest korthogde plata av de kalde, «Low». Presise titler skal han forresten ha for. Samme året han ga ut Low, i 1977, skrev og produserte han for øvrig også «Lust for Life» for Iggy Pop. 1977 var et voldsomt produktivt år for Bowie, også «Heroes» kom i 1977, den like suverene Iggy Pop-ske tittelpendanten er her «The Idiot».

«Lazarus» gikk på Broadway da Bowie døde, ensemblet spilte inn et musikalalbum dagen etter Bowies død – igjen, hvilken regi! Skuespillerne, inkludert Michael C. Hall (snakk om presist valg av main character, med «Dexter» og «Six Feet Under» på CV-en), fikk beskjeden da de ankom studio. Det ble en følelsesladd innspilling. Plata ble utgitt høsten 2016 i forbindelse med London-åpning for «Lazarus», også med tre nye sanger av Bowie selv, fra «Blackstar»-innspillingen med Donny McCaslin, deriblant «No Plan», med følgende åpningslinje: «Here, there’s no music here / I’m lost in streams of sound.» Jo, David Bowie, du rematerialiseres som digital strøm på Spotify og Tidal, men ender også i den klassiske musikkhistorien. Og ja, mange vil nok koble opp skikkelige lydanlegg for å kunne nyte den komplekse rockemusikken din fullt ut, som du gjerne anbefalte «to be played on maximum volume». Jeg er som Neil Young temmelig sikker: Rock’n’roll can never die.

Den forestående døden har utvilsomt gitt David Bowie mange lysende og skapende øyeblikk. Som hans gode venn og mangeårige produsent Tony Visconti sa det om innspillingen av «Blackstar»: «I think he thought if he was going to die, this would be a great way to go, this would be a great statement to make … his death was no different from his life – a work of art».

Et epikureisk popkunstverk, må vi kunne kalle rekviemet «Blackstar», om en som uredd og leende nyter selv den smertelig påtroppende døden, ikke minst med bildet av Bowie i «Lazarus»-videoen som bakker smilende tilbake inn i skapet og skaperverket. Det fikk Danmarks største Bowie-samler og innehaver av platebutikken «Ziggy», Michael Nielsen, til å anslå at «han sidder deroppe og griner af, at han har taget røven på os for sidste gang».

Hans landsmann, den danske professoren i allmennpsykologi Svend Brinkmann, intervjuet senere filosofen Simon Critchley om Bowies død i Politiken. De fremholdt i stedet verdigheten, at han døde en nobel og privat død mens folk lytta til den siste plata, som stemmer helt overens med resten av Bowies estetiske musikkverk. Han døde ikke en ung eller gammel rockestjernedød med dop og faenskap. Det ble ikke laget en gedigen kjendisbegravelse. Den siste Bowie fulgte på Twitter var «God». Men det mystiske verset «Where the fuck did monday go?» nager pirrende videre ved hvert eneste gjenhør av «Blackstar». Det er dette verset som aller mest forteller meg at David Bowie/David Robert Jones’ siste samarbeidsprosjekt var å lære (oss) kunsten å dø – Ars moriendi. Spøk eller alvor, tilfeldig eller bevisst og planlagt, genialt inn i døden eller ei? Det er på tide å skrive om Montaignes ord om å filosofere: Rock’n’roll er å lære å dø.

Gratulerer med dagen, og den eksemplariske døden!

10 9 8 7 6 5 4 3 Check ignition and may God’s love be with you.

 

Annonse