Nye takter

Da sørstatene kom til Tøyen

Eagles of Death Metals karismatiske redneck-parodi smitter og får oss nesten til å glemme de brune utspillene til frontmann Hughes.

Av Ida Madsen Hestman

5

KONSERT

Eagles of Death Metal

Øyafestivalen, fredag

Med det karikerte røde smultring-skjegget, og signalrøde seler, lommetørkle, Dr. Martens, og brilleglass, tar frontmann Jesse Hughes hele scenen når det åpnes selvfølgelig med «I Only Want You» fra babyen «Peace Love Death Metal». Det er imidlertid ikke første gang Hughes stjeler showet. Diverse brune utspill om alt fra våpen-forfektelse, kristen-preik, til konspirasjonsteorier om at alle muslimene i hele Frankrike stod bak angrepet i Paris og Bataclan, er godt innprenta i hukommelsen siden terroren rammet EODM. Men hvordan får man slike sterkt høyrepolitisk-forankra ideer til å henge i hop med rocken opprørske uttrykk? Den får ligge i lufta litt.

Les også: Alt om Øya 2016

Eagles of Death Metal har gjort seg kjent for sin bevisste og intelligente måte å melke den testosteronbesprengte rocke-klisjéen på - med stoltheten sin i behold. Så også denne gang. Hughes preiker på karikert sørstats-dialekt: «Ladies, how you doin'?» Damene jubler til svar. De røde brillene spør så manneflokken samme spørsmål, hvorpå en mer karikert mørk jubling høres. Frontmannen leker med kjønnsstereotypiene, før han spør

«Mr. London»: «Who won the battle of the sexes?» Det var selvsagt the laides. «That’s why I like to keep it simple and not dealin’ with complexity» sier han cheezy - for neste låt heter selvsagt «Complexity». Men det funker. Det gjør det også når Hughes veksler mellom karikert «machodans» og «hønsedans».


Kvartetten utviser en enorm spilleglede og energi, noe som smitter raskt over på et tent publikum, fra start til slutt, der duskregnet blir mer som en kul ingrediens i denne groovy seansen. Trommis Jorma Vik gir jernet i sin Hawaii-skjorte, før han og bassist Matt McJunkins tvinges til å ta en drum and bass-seanse, og scenerommet utnyttes grasiøst av Hughes og skjeggmann Darlin' Dave Catching som bytter på å stå på hver sine sider av scenen og posere, før de til slutt fyrer løs med en gitar-solo-duell (det er forresten interessant at EODM gikk for samme Bowie-cover som The Last Shadow Puppets to dager før: "Moonage Daydream". Tilfeldig?).

Hughes er en karismatisk entertainer og er god på å kommunisere med publikum. Jeg tror ham også når han sier «I believe in rock 'n roll» som innledning til «I Love You All The Time». Det føles som han faktisk mener det. For jeg tror på at Jesse Hughes er en smart fyr. Han utviser profesjonalitet gjennom å skille mellom personlig mening og hva bandet hans som helhet representerer. Under konserten fredag nevnes ikke Bataclan med ett ord. Ei heller noe som helst om våpenlov, kristenkonservativisme, islamisme, eller politikk. Og det er så vidt at jeg ikke tenker noe spesielt over at han bruker gitaren som et skytevåpen fra scenen på siste nummer. Eagles of Death Metal består tross alt av fire mann i dag. Det er synd som deres uttrykk og musikalske liveopptreden skal reduseres til å bli definert ut ifra hva én psykisk syk amerikaner prøver å gjøre mening ut av sitt traume. Det betyr ikke at vi ikke skal stille spørsmålstegn ved enkeltpersonens ubehagelige utsagn av den grunn. Men i dag er den brune politikken fraværende. So be it.

Mer fra Dagsavisen