5
John Prine
«The Tree Of Forgiveness»
Oh Boy
Den store anerkjennelsen har kommet sent for John Prine. Debutalbumet fra 1971 har en slags klassikerstatus, men Prine kom seg aldri ut av de indre countrykretsene, i et tiår med strenge krav til sjangere. Han ble først et kjent navn her hjemme da Nanci Griffith spilte inn «The Speed Of The Sound of Loneliness» i 1993, med god hjelp fra komponisten selv. Sist han var i Oslo Konserthus var det i ei supergruppe med Griffith, Emmylou Harris, Elvis Costello og Steve Earle, for aksjonen mot landminer. Nå er han på vei tilbake, og forbereder grunnen med et nytt album, det første med nytt materiale på 13 år. Et gledelig gjenhør.
Åpningslåten «Knockin’ On Your Screen Door» er country med stor K og liten ø: «I once had a family but they up and left me/With nothing but an 8-track, another side of George Jones/I was in high cotton, just banging on my six-string/Kicking at the trash can/Walking skin and bone» synger John Prine. Han har alltid utmerket seg med et humoristisk syn på tilværelsen, selv om han også kan være en ekspert på formidling av store sentimentale følelser. I positiv forstand, altså. Som sagt, dette er countrymusikk.
Det nye albumet er produsert av David Cobb, mannen bak lyden til den nye generasjonen superstjerner som Chris Stapleton, Sturgill Simpson, Colter Wall og Jason Isbell. Sistnevnte er med og synger i tre av sangene her. Dette er ikke nok til å gi John Prine en ung og frisk holdning. Dette er heller ikke poenget, som det store bildet av ham på plateomslaget tydelig understreker. Det er levd liv i hele uttrykket hans. Prine har overlevd enda et kreftangrep siden sist. Stemmen er litt rusten, men desto mer inntrengende og full av god erfaring. Og dårlig erfaringer. Her er sanger om både gode («I Have Met My Love Today») og dårlige («No Ordinary Blue») dager.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
«The Tree Of Forgiveness» har den overordnede følelsen av et feelgoodalbum uten store fakter og påtatte følelser. Bare låtskriving av beste merke. Og noen små aktuelle kommentarer, uten å bli overtydelig. «Caravan Of Fools» nevner ingen navn, men maner fram assosiasjoner. For øvrig skrevet sammen med Dan Auerbach, som en slags kvittering for at Prine hjalp til med tittelåten på hans album «Waiting On A Song» i fjor. Vi må også nevne den underfundige «The Lonesome Friends Of Science», med sine beskrivelser av mennesker som skaper sitt eget verdensbilde, uavhengig av omgivelsenes realiteter.
Dette med «nye sanger» er en sannhet med modifikasjoner. «God Only Knows» har ligget på vent etter at Prine skrev den sammen med Phil Spector i 1977, men er nok ikke albumets sterkeste spor. Albumet slutter med «When I Get To Heaven», som for en mann i John Prines situasjon kunne vært en skikkelig tårevåt affære om hva som er i vente. I stedet er han hemningsløs morsom i beskrivelsene av festlige gleder som kommer i det hinsidige. Heldigvis kommer han til Oslo igjen først.
Spiller i Oslo Konserthus 8. august.