Nye takter

Coldplay, stort band i en enda større verden

Coldplays nye album er fullt av tilsynelatende håpløst naive tanker om en bedre verden. Vi trenger kanskje noen som holder håpet ved like, og tror at «musikk er framtidas våpen».

Dagsavisen anmelder

5

Coldplay

«Everyday Life»

Parlophone

Coldplay er blitt et av verdens største band uten å ha skjemt seg ut på veien opp, de har aldri vært en kandidat til også å være «verdens dårligste band». I dag er de så store at de ikke har gjort en ordentlig i konsert i Oslo på ti år. Jeg kunne enda en gang fortalt om da jeg møtte en slukøret Chris Martin på Teddys Softbar (forteller jeg det ikke nå?), som var så skuffet fordi en konsert på den lille klubben So What ble avlyst, fordi gitaristen Jonny Buckland hadde blitt syk.

Flere ganger siden har vi tenkt at Coldplay har sett sine beste dager, blitt for store for sitt eget beste, men det nå fire år gamle albumet «Head Full Of Dream», delprodusert av norske Stargate, ble en ny dundrende suksess for gruppa. De har også gjort sitt for å tilpasse seg nye tider, ved samarbeid med Kygo, Chainsmokers og andre tidsriktige popstjerner, men kommer nå tilbake helt på egne premisser, med et av de mest ambisiøse albumene som har vært presentert på en stund.

###

Coldplay har laget et altomfattende album, der det høres ut som de prøver å gjøre alt Damon Albarn har gjort i alle sine grupper på én gang. Et dobbelt album på vinyl, men godt under en time langt, delt opp i «Sunrise» og «Sunset». Ikke to opplagte separate enheter, men med en sammenhengende tanke om verden, livet, og hvordan leve det. «Everyday Life» begynner storslått og smektende med «Sunrise», deres egen «Morgenstemning», og en antydning om at gruppa ikke har tatt seg selv mindre høytidelig siden sist.

Hele dette albumet er lyden av popstjerner med svært store ambisjoner, som både vil omfavne hele verden musikalsk, og som samtidig vil være med på redde den samme verden fra vonde tider. Det kan være lett å le av, men det er bedre enn ingenting. Hva er så morsomt med fred, kjærlighet og forståelse? Som antydet før, om andre artister: Tida for de mest subtile metaforene om tingenes tilstand er kanskje forbi.

20000918
musikkgrupper
Halvparten av gruppa Coldplay med Chris Martin og will Chamion
20000919, 20001201, 20010206, 20010420,

Chris Martin og Will Champion fra Coldplay, utenfor Teddy's Softbar, Oslo i 2001. Foto: Terje Akerhaug

Coldplays åttende album er en ambisiøs blanding av sanger som tar sang og musikk helt ned til sitt mest elementære uttrykk, kombinert med storstilte altomfattende produksjonsnummer der man bare må hive etter pusten. Enkle sanger om de nære ting, store utspill om de vanskeligste spørsmålene. Etter den svulstige starten fortsetter gruppa i et opplagt popspor. «Church» er skrevet med Stargate og jazzyndlingen Jacob Collier, som legger på sitt eget kor. Men her er også et samplet element inspirert av den pakistanske qwaali-artisten Amjad Saabri, med et tillegg sunget av Norah Shaqur. Like omfattende er «Trouble In Town», sunget fra en flyktnings perspektiv, en sånn fra asken til ilden-historie, «trouble in town/because the system just keeps it down», avsluttet med et autentisk opptak av politibrutalitet. Alle inntekter fra denne sangen går forresten til et prosjekt for ofre for justismord.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Albumet er fullt av store kontraster. Det roes ned i et par helt annerledes spor. «Broken» er enkel og liketil gospel med entusiastisk kor. «Daddy» kommer etter som en følsom pianoballade om savnet av en far. «WOTW/POTP», en forkortelse for «Wonder Of The World/Power Of The People», høres ut som et kort feltopptak av en folkesanger som synger noen oppbyggende strofer for å holde motet oppe. Disse leder over i fyrrige «Arabesque». «I could be you/you could be me/two raindrops in the same sea» er enda et overtydelig enkelt budskap, som forsterkes med et vers på fransk av belgiske Stromae, etterfulgt av en saksofonsolo med nigerianske Femi Kuti, før hans legendariske far Fela Kuti i et gammelt opptak proklamerer at «music is the weapon of the future».

Fela Kuti i aksjon på scenen. Fra filmen «Finding Fela».

Fela Kuti. Foto: Universal

Etter et svært crescendo i «Arabesque» avsluttes første halvdel av albumet med «When I Need A Friend», som er det nærmeste denne delen av popmusikken, eller rocken, eller hva det nå er, har kommet en ren, gudelig salme!

Les også: En av verdens mest populære sangere akkurat nå imponerte på klubb i Oslo

«Sunset»-delen begynner med «Guns». Enda en eksplisitt protestsang her, Chris Martin nesten alene med kassegitaren, akustisk, aggressiv og sarkastisk: «War is good for business/cut the forest it’s so dumb/always save your lookalikes/and fuck the other ones». «Orphans» tar lydbildet til store høyder igjen, en sang om tapt ungdom i Syria, med en stort barnekor som synger «I wanna know when I can get back and be young again». Chris Martins 13 år gamle sønn Moses er kreditert som medkomponist. Alle skal med.

«Eko» er en av albumets mest smektende sanger, en hyllest til hele det afrikanske kontinentet, framført av Chris Martin sammen med nigerianske Tiwa Savage. Smektende «Cry Cry Cry», en oppdatering av «Cry Baby» med Solomon Burke, er enkel og effektiv doo wop med Chris Martin og Jacob Collier. I «Old Friends» er Chris Martin alene med gitaren igjen, i en rørende hyllest til en venn.

«Bani Adam» begynner som en smektende klassisk romanse på piano, fortsetter med en opplesning av et dikt av den sunnimuslimske middelalderpoeten Saadi Shirazi, om «peace and love and perfection throughout all creation, through God», over samples av den nigerianske komponisten Harcort Whyte og den amerikanske jazzmusikeren Alice Coltrane. Igjen er det veldig mye på en gang, og igjen er den største bedriften at det høres uanstrengt og naturlig ut.

19092008

Coldplay i Oslo Spektrum 2008

FOTO: Joacim Jørgensen

Coldplay, Oslo Spektrum, 2008. Foto: Joacim Jørgensen

Etter tre kvarter med alt dette kommer den store fanesangen som skal få Coldplay-fansen til å juble med på konserter, et refreng som kommer til å runge til intet øye er tørt. «Champion Of The World» er en lovsang til å holde ut motgangen og tro at det ender godt. Albumet kan bare avsluttes av den vakre tittelsangen, «Everyday Life»: «How in the world am I going to see/you as my brother/not as my enemy». Søtt og godt.

Det åttende albumet til Coldplay kommer til å bli elsket av dem som er villige til å omfavne de store ambisjonene. Hatere kommer til å hate, og klage over verdensberømte artister som har altfor god tid til å tenke, som prøver å forandre verden uten å selv vite hvordan det er å være fattig, eller på flukt fra andre enn ivrige fans.

Kynikerne er Coldplays verste fiender. For alle andre er «Everyday Life» et album som viser at det er verdt å høre på hva de har å si, og ikke minst hvordan de sier det.