Cliff Richard: Den første engelske rockeren er 80

Den siste uka er vi blitt minnet om at Cliff Richard var fem dager yngre enn John Lennon. Det har bare virket som han var mange år eldre. Cliff Rikkard (som vi kalte ham) kom The Beatles fem år i forveien med den nye musikken som de kalte rock’n’roll. Dette med «den første britiske rockehelten» er noe John Lennon skal ha sagt en gang i tida, «før ham hadde vi ingenting», men vi har ikke klart å finne når og hvor det ble uttalt. Man trengte i alle fall aldri å si at Cliff Richard ikke måtte forveksles med Keith Richard i The Rolling Stones (som til å begynne med skrev navnet sitt uten s til slutt).

Cliff Richards debutsingel «Move It» fra 1958 er virkelig en fantastisk låt, uansett hvor mange år som er gått siden den kom. Dette var noe så nytt at teksten kom med en forklaring på hva den nye lyden var for noe rart: «It’s rhythm that gets you to your heart and soul/Let me tell you baby it’s called rock’n’roll/They say it’s gonna die but honey bee let’s face it/Well I just don’t know what’s a going to replace it». Foreløpig har man ikke klart å erstatte rocken med noe annet, selv om de voksne var sikre på at dette ikke kom til å vare. Cliff Richard har for lengst gitt ut en oversikt over karrieren sin i en samling kalt «And They Said It Wouldn’t Last». 62 år etter starten skulle holdbarheten være etablert.

Ut og spise?: Oslos 30 beste restauranter (+)

Cliff Richard har alltid vært en uglesett person i rettroende rockekretser. En mann som ofte blir skjelt ut for å ha vannet ut rocken for et hvitt engelsk publikum, med en misnøye så man kunne tro at Elvis Presley var svart. Cliff var ikke akkurat Elvis, men de tidlige platene hans med The Shadows svinger fortsatt med en uforfalsket gutteaktig entusiasme. Skal man høre et album med Cliff Richard er det morsomste å gå til det aller første, «Cliff», spilt inn med The Drifters like før de skiftet navn til The Shadows, og med så mange entusiastiske fans i studio at de overdøver sanger og band. Cliff Richard samarbeidet tett med The Shadows, som med sin distinkte gitarlyd er større legender i rockehistorien enn han er selv. Flere av hans største hits var skrevet av medlemmer av The Shadows. «The Young Ones», «Bachelor Boy» og «Summer Holiday» er bare noen av dem.

Les også: Det siste Ari sa til meg, var: Ole, du husker hva du hadde lovet? (+)

Cliff Richard ble fort godt tilpasset den voksne verden. Det var nesten som om han ikke oppdaget The Beatles, selv om han fikk en liten hit med en versjon av Rolling Stones-balladen «Blue Turn To Grey» i 1966. Cliff Richard levde et rent, pent og kristent liv, tilsynelatende uten sex og drugs og etter hvert forsvant rock’n’roll i veldig stor grad fra livet hans også. Man blir ikke en legende på den måten, men han har selv hevdet at hans livsstil i virkeligheten gjorde ham til «verdens mest radikale popstjerne». Han ble ikke tatt helt på alvor da heller. Dessuten har han vært med i Melodi Grand Prix to ganger.

Les også: Lager film av «Tante Ulrikkes vei»

Den sviktende statusen fører til at Cliff Richard ikke er en del av rockens etablerte kanon. Men han er den mest suksessrike singelartisten i hjemlandet gjennom alle tider. De 50 første singlene ble alle hits i Storbritannia. Cliff har hatt nr. 1 hits i 50-, 60, 70-, 80- og 90-årene. Det nye århundret har ikke vært like sjenerøst mot ham, og nå er det vel for seint. De siste forsøkene har vært med tvilsomme julesingler, som ikke har bidradd til å bedre hans rykte.

Selv om det må sies at det har kommet noen unødvendige plater fra Cliff Richard i årenes løp, så kom det ofte noen veldig bra også. Den tidlige hyllesten til ren luft og klart vann i «In The Country» i 1966, «The Day I Met Marie» i 1967, som kunne vært en del av den samtidige britiske folk-bølgen om sangeren hadde vært langt mindre kjent.

Skrekkfilm i kveld?: Her er 20 av våre skrekkfavoritter (+)

Det vakte en viss munterhet da han i 1975 kom med «Honky Tonk Angels» uten å vite hva begrepet innebar, og bestemte seg for å trekke singelen tilbake da han fikk vite det. I 1976 fikk han endelig sin første hit i USA med «Devil Woman». Og så sent som i 1979 kom han med en av sine absolutt fineste stunder med «We Don’t Talk Anymore», skrevet av Alan Tarney, som noen år etter ble produsent for A-ha. I 80-årene overrasket han med å være med komigruppa The Young Ones på deres fornøyelige versjon av «The Young Ones». der han blir introdusert som «the total and utter king of rock’n’roll». Han gjorde også en uventet duett med Van Morrison i «Whenever God Shines His Light On Me» i 1989.

Et mindre hyggelig minne er at Cliff Richard ble en av artistene FN satte opp på sin svarteliste over dem som opptrådte i Sør-Afrika under apartheidregimet. Det ble demonstrasjoner utenfor hotellet hans før en opptreden på Momarkedet i 1985. NRK avlyste overføringen, og en konsert i Drammenshallen senere samme år kunne bare gjennomføres etter at artisten hadde klargjort sitt syn på apartheid.

Les også: «Fruen fra havet»: Frodig frihetskamp i fjæra (+) 

I 2010 ble Cliff Richard anklaget for å ha vært innblandet i seksuelle overgrep 30 år tidligere. Huset hans ble ransaket av politiet, direktesendt på BBC (som selv hadde litt av hvert å svare for rundt noen av sine tidligere medarbeidere). Anklagene ble senere frafalt. Sangeren fikk rundt to millioner kroner i erstatning fra politiet for at de hadde lekket informasjon til media, og fire millioner til fra BBC. Det ble beregnet at hele affæren kostet statskanalen 20 millioner kroner i juridiske kostnader.

Vi fikk gjenoppleve den store fortida da Cliff Richard og The Shadows kom til Norge i 2009, i et Oslo Spektrum som var utsolgt et halvt år på forhånd. Dette var en turné som fokuserte på de livligste delene av repertoaret deres. Det te var første gangen vi fikk høre 50 år gamle rockelåter framført i levende live av dem som laget dem.

Les også: Stor oversikt: Disse teaterforestillingene bør du prøve å få sett se på teaterscenen i høst (+)

En jubileumsturné med Cliff Richard er naturlig nok utsatt til neste år, men en ny selvbiografi kommer om to uker, og et helt nytt album også: «Music – The Air That I Breathe» er produsert av Larry Klein, som før har laget plater med Joni Mitchell og Thomas Dybdahl. Medspillere er Dean Parks, Greg Philliganes og Vinnie Colaiuta, så dette er ikke noe tull. Vi må bare innse at både rocken generelt og Cliff Richard spesielt er kommet for å bli.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen