Cashmere Cat: En smurfekatt fra Halden

5

Cashmere Cat

«Princess Catgirl»

Mad Love/Interscope

Cashmere Cat konkurrerer ikke åpenlyst med seg «selv» når han utgir albumet «Princess Catgirl», i den forstand at musikken han setter sitt eget navn på ligger et godt stykke unna for eksempel listetoppen «Señorita» med Shawn Mendes og Camila Cabello, et samarbeid som føyer seg inn i en imponerende merittliste som produsent og komponist for artister som Ariana Grande.

Den notorisk sky artisten fra Halden som i det sivile heter Magnus August Høiberg, har med «Princess Catgirl» ikke bare foretatt en overraskende avstikker fra «dagjobben» rent musikalsk, men også skapt et eget «alter ego» og noe tilnærmet et eget univers med en «katteprinsesse» som gjennomgangsfigur: Fysisk representert av skuespilleren Margaret Qualley, tidligere ballettdanser og den som stjal showet som Charlie Manson-følgeren Pussycat i Quentin Tarantinos «Once Upon A Time ... In Hollywood». Det er åpenbart noe med henne og katter, for hun er også det dansende utgangspunktet for de animerte videoene til «Emotions» og «For Your Eyes Only», to av de de elektroniske, popavantgardiske låtene på albumet.

Les intervju med Magnus August Høiberg: - Det er dette jeg har ønsket meg (Dagsavisen+)

«Princess Catgirl» er i positiv forstand skamløs på sine egne premisser, et hyperkort album på sju kutt som til tider låter som smurfene møter, ja, for eksempel Cashmere Cat. Det er stramt og til dels strengt, men også uforskammet fengende i sine mest smittende øyeblikk. Med et kobbel av hjelpere i bånd skaper Høiberg innovativ pop uten sikkerhetsnett, og han går langt ut på lina når det gjelder bruk av virkemidler, ikke minst vokalt.

Smurfene var sikkert like plagsomt populære i Halden som ellers i Norge, men det var ikke gitt at den internasjonalt kanskje største norske produsenten per dags dato skulle la populærkulturens fremste irritasjonsbyll fra det sene 70-tall (i Norge) bli en hovedinspirasjon når han nå følger opp debutalbumet «9» fra 2017.

På samme vis hadde det nok skapt en viss undring om han hadde laget et gjennomgående vokalspor inspirert av de amerikanske heliumplageåndene The Chipmunks. Men legger man alle fordommer til side, så kan man konstatere at valgene hans faktisk fungerer, ikke minst på grunn av hans og medprodusent Benny Blancos glassklare elektroniske lydmiks, bruken av atonale detaljer og kontrasterende skittengrå og tunge beats, og måten han vrir vokalen til noe helt særegent.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Åpningen på «Emotions» er et minimalistisk lite eventyr, mens «Watergirl» som smurfesampler Christina Aguileiras ti år gamle «What A Girl Wants» har et utemmet hitpotensial i en tid da eteriske artister som Billie Eilish gjør rent bord. Aguileras vokal er i likhet med Bibios på «Emotions» og XXXtentacions på «Moo» – albumets mest outrerte kutt – ugjenkjennelig. Det samme er den LA-baserte og Nina Las Vegas-tilknyttede australieren Kota Banks’ bidrag på flere av kuttene. Banks er den eneste den eneste som krediteres som vokalist, men også hun blir en brikke i merkevarebyggingen som passer «Princess Catgirl»-konseptet.

«Princess Catgirl» er både som prosjekt og som musikalsk utblåsning noe helt annerledes, temmelig merkelig, og intens medrivende, tungt som bly og samtidig lett som en rosasky full av cosplayfigurer (bare hør på plastdrømmene på tittelkuttet) og andre fragmenter fra det store lappeteppet av popkulturelle referanser som gjennomsyrer albumet. Det er ikke fritt for at man kan bi skeptisk av mindre, men Magnus August Høiberg gjør ikke skam på artistnavnet sitt. Med «Princess Catgirl» lander han med begge beina solid på bakken fra en svært stor fallhøyde.