Nye takter

Bruce Springsteens mest smektende sanger

Bruce Springsteen er tilbake. Lenger fra rock’n’roll enn noen gang før.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 2

Bruce Springsteen

5

«Western Stars»

Columbia

Hele fem og et halvt år er gått siden forrige album, det lengste oppholdet siden Bruce Springsteen begynte å gi ut plater for 46 år siden. «High Hopes» ble ofte omtalt som hans svakeste noensinne, det var halvhjertet utført, og skjemt av gjesterollen til gitaristen Tom Morello. Dette ble bare for mye gitarrock i forhold til hva verden hadde godt av. Det nye albumet er virkelig noe helt annet.

Bruce Springsteen har selv trukket paralleller til sangene til Burt Bacharach og Jimmy Webb når han har snakket om «Western Stars». Dette er americana i widescreen, nesten som han hadde skrevet sangene spesielt for Glen Campbell, som ikke rakk å spille dem inn før han gikk bort. For første gang høres Springsteen her ut som en crooner. I storslått arrangerte sanger, med blåsere og strykere, gjerne visper på trommene, mektig, fargerikt og imponerende, akkurat som geografien som blir beskrevet i mange av sangene. Det er ingen ting igjen av den muskuløse rocken, som virker uelegant anstrengt når vi tenker på den i forhold til denne nye musikken – selv om det må sies at Springsteen pleier å overvinne skepsisen når han først rocker i vei.

Springsteen setter tonen med «Hitch Hikin’» og «Wayfarer». To vakre sanger om å bryte opp, følge vær og vind, om hva som skjer når man begynner med «something two can call home» og ender «left with a heart of stone». Dette er veldig sentimentalt, men det kler de nydelige, nostalgiske sangene helt perfekt.

Snart kommer enda flere sanger om omstreiferen, i en stolt tradisjon fra «Four Strong Winds», «Willin’» eller «Ramblin’ Man». Sanger om mennesker som enten dyrker ensomheten, eller lengter å komme ut av den, eller ikke er helt sikre på hva de vil, men likevel har funnet en slags ro og fred i livet. «You fall in love with lonely/You end up that way», synger Springsteen i den smektende «Hello Sunshine», som allerede er gitt ut på single, og gir en god antydning om hvordan resten av albumet er lagt opp.

«Western Stars» er fullt av historiefortelling om mennesker og myter. «The Tucson Train» er om arbeideren som har startet en nytt liv et nytt sted, venter på sin baby som kommer med toget og håper hun kan tilgi. Tittelsangen «Western Stars» er et sørgmodig tilbakeblikk fra en skuespiller som fortsatt lever på minnene om å bli skutt av John Wayne mot slutten av en film. «Drive Hard» er en lignende beretning fra en stuntmann som ser tilbake til bedre dager før kroppen gikk i stykker. «Somewhere North Of Nashville» handler om en låtskriver som kom til countrymusikkens sentrum med en håndfull sanger, som ikke fikk folk til å høre etter, og byttet bort kjæresten å få solgt en sang. Sånt ender sjelden godt. Slike sanger, og mange av de andre også, minner mye om det som norgesvennen Tom Russell har drevet med i alle år, de fantasifulle og fargerike fortellingene fra de store amerikanske landskapet, satt sammen med svært gode melodier.

Her er mye mer. 13 nye sanger i alt. «There Goes My Miracle» høres ut som klassisk 50-tallspop. Et ekko av The Drifters’ «There Goes My Baby», ikke like udødelig sterk, men godt forsøkt. Her er også det større swingnummeret «Sleepy Joe’s Cafe», som ikke må forveksles med «Smokey Joe’s Cafe» som The Coasters sang om, når vi først er inne i denne Leiber/Stoller-tradisjonen som Springsteen også må antas å være veldig glad i. Sleepy Joe’s høres ut som et morsommere sted å være, med sin swingende texmex-musikk.

Springsteens høyre hånd under disse innspillingene har vært Ron Aniello, produsent og multiinstrumentalist, som får en spesiell takk på omslaget for sin innsats gjennom mange år for å få dette albumet ferdig. De som synes at de nye sangene er for følsomme får trøste seg med at et nytt album med E Street Band visstnok ikke er utenkelig.

I opptakten til denne utgivelsen har Sony i Norge funnet fram flere av de første omtalene av Bruce Springsteen her i landet. Arbeiderbladets daværende musikkreporter Yan Friis var først ute, med en anmeldelse av «Greetings From Asbury Park, N.J.» allerede i 1973. «Den nye Dylan»-begrepet som Springsteen lenge måtte stri med står sentralt. Optimistisk, men likevel dekkende, mente Yan Friis. Hvis Springsteen fortsatt er den nye Dylan, så må «Western Stars» være hans «Nashville Skyline». Ikke fordi de to albumene ligner på hverandre, men de har den samme kjærligheten til countrymusikken i bunnen, og høres veldig trygge og velpleide ut i forhold til det man forventet fra disse herrene.