Bruce Springsteen på nært hold

Bruce Springsteen

«Springsteen On Broadway»

Film: Netflix Regi: Thom Zimny

Album: Columbia/Sony

Siden i fjor høst har Bruce Springsteen gjort 236 enmannsshow på Walter Kerr Theatre på Broadway i New York. Her har det bare vært plass til 970 mennesker hver kveld. Han har altså brukt 236 kvelder på å spille for like mange som han visstnok gjorde på én kveld i Berlin i 1988. Det er grunn til å tro at det siste årets opptredener har vært langt mer tilfredsstillende. For ham også. For dem som har fått billetter kan det ikke være tvil om hva som er den største opplevelsen. Dette er først og fremst Bruce Springsteen for de spesielt interesserte, men dem er det jo svært mange av. De får se sjefen stå på scenen og fortelle følsomt om sitt liv og sine erfaringer.

Showet er basert på selvbiografien «Born To Run». Springsteen er en god forteller. Dette har det ikke vært noen tvil om når vi har hørt på sangene hans, og sett hvordan han har framført dem på scenen. Han sier på et tidspunkt at han har blitt absurd suksessrik ved å skrive om ting han ikke har noen egen erfaring med. Han har skrevet fint om arbeidsfolk, men aldri gjort en ærlig jobb, aldri jobbet fem dager i uka – før nå.

Før eller siden kan det gjøre godt for superstjerner å komme ut av den industrielle maskina som store stadionkonserter er. Et hovedpoeng når Bruce Springsteen spiller, om det er i Frognerparken eller en hoppbakke i Trondheim, er gjerne hvor enormt mange som er til stede, eller hvor lite mange av dem egentlig bryr seg om det som skjer på scenen. Skal man selge musikk i svært store tall må man alltid få meg seg massene som egentlig ikke er så interessert.

Springsteen begynner med å snakke om hva som skal til i møtet med 80.000 forventningsfulle skrikende rockefans. Selv hadde han fire ess i ermet i 1972 – sin ungdom, lang erfaring fra å spille på små barer, ei god gruppe og en historie å fortelle. Han bruker et kvarter på å framføre «Growin’ Up» på denne måten, ispedd fortellinger fra hvordan han oppdaget rock’n’roll, gjennom én mann (Elvis Presley formoder vi) som delte verden i to, i en revolusjon som ble vist på TV. Rock’n’roll-ånden var ute av flasken. Verden eksploderte i en svettende orgasme av moro – ved å ta sjansen på å være seg selv. Denne sjuåringen begynte på gitarkurs i to uker, og demonstrerer hvordan det hørtes ut før han sluttet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«Springsteen On Broadway» er en sammenfatning av det han kaller sin «lange, støyende bønn», om å rocke eller røre sjela til sine tilhørere – og gi liv til det store, flyktige «vi». Springsteen er en av dem som vet best hvordan han skal håndtere et uoversiktlig folkehav, men det er nesten alltid sånn at artister kommer bedre til sin rett jo tettere omgivelsene er. Uten direkte sammenligning for øvrig var det flott å høre deLillos på Chat Noir tidligere denne uka, med øyekontakt med publikum, og god dialog mellom sal og scene. Et stykke ut i forestillingen har Springsteen en oppramsing over alle slags forskjellige steder han har spilt, for alle tenkelige slags publikum, fra strandfester, til bowlinghaller, karneval, brylluper, institusjoner – og Sing Sing-fengselet. Det høres ut som poesi når det kommer fra denne kanten.

Bruce Springsteen spiller 15 sanger på to og en halv time, så det sier seg selv at dette er mye utenomsnakk. Men på en helt annen måte enn en konsert med litt for lange introduksjoner til hver sang. Sangeren står fram på så nært hold at mimikk og mange små bevegelser er avgjørende på en måte man aldri kan oppleve på arenakonserter. Forestillingen er godt skrevet, og regissert på en måte der artisten står, går og setter seg sånn som de gjør på ordentlig teater. Så fikk «Springsteen on Broadway» også en spesialpris da teaterprisene Tony ble delt ut i juni.

«Born In The USA» spilles som dypere, mer inntrengende blues enn noen gang før, som en epilog til en gripende fortelling om hans egen opplevelse av Vietnamkrigen: Han som ble innkalt, slapp unna av medisinske grunner, og vet at en annen må ha tatt støyten for ham. En av mange gripende stunder i forestillingen. I et mer lystig øyeblikk forteller mannen som har sunget så mye om å kjøre bil om hvor langt inne det satt å lære seg å kjøre bil selv. Han henter også opp kona Patti Scialfa for å være med i «Tougher Than The Rest». Hun får høre en veldig søt lovtale også, før de fortsetter sammen i «Brilliant Disguise».

– Jeg tror ikke folk kommer til rockekonserter for å bli fortalt noe, sier Springsteen når kvelden går mot slutten. – Men .., fortsetter han. Så kommer selvfølgelig en utlegning om nasjonens tilstand, inspirert av protestene mot våpenlovene i vår. Han snakker varmt om hvor viktig det er å ta vare på demokratiet. Han høres ut som en presidentkandidat når han snakker om de andre, de som agiterer mot et Amerika for alle, som vil mane fram de styggeste, mørkeste spøkelsene fra nasjonens fortid, de som han trodde var døde og begravet og som aldri skulle vært sett i gatene igjen. Det leder naturlig fram til «The Ghost Of Tom Joad», der den gamle depresjonen går i ett med den nye.

Før han spiller «Born To Run» helt til slutt, har Bruce Springsteen minnet publikum om at historien om framtida ikke er skrevet ennå. Fem år etter forrige nye album har han antydet at helt nye sanger er på vei. Inntil videre står hans opptredener på Broadway fram som enda et høydepunkt i karrieren. Lyden fra forestillingen er gitt ut på plate, på dobbel CD og firedobbel LP. «Springsteen On Broadway» har premiere på Netflix 16. desember.