Britney kunne like gjerne sendt en robot-kloning

Britney Spears

Telenor Arena
Terningkast: 2

Hun var popguden Max Martins gave til verden på 00-tallet. Den søte tenåringsjenta fikk foreldre til å gispe i ren krenkelse over hvordan en vakker ung og u(be)rørt pige kunne provosere med slikt et hedensk budskap; «Hit me baby, one more time»? Britney. Fucking. Spears. Eller Comeback Queen som den britiske spy-tabloiden the Mirror kaller henne nå om dagen, når de ikke næres gjennom hennes skandaler.

Men flere polerte pophits ikledd utfordrende klær og dans skulle det komme fra den kanten. I ganske mange år til, faktisk. Vi snakker tretten album så langt. Hun er også den første artisten som både har hatt ei debutlåt, og et debutalbum som nummer én på Billboard-listene på samme tid. Og hun har gått i matchende legendarisk denim-outfit med sin tidligere kjæreste Justin Timberlake. Hun balanserte også en gul pyton over skuldrene på MTV Video Music Awards. Og hun gikk uten truse på byen. Og hun skinna seg og angrep en fotograf med paraply - i mine øyne det mest badass stuntet hun har gjort. Men etter det paraply og skinhead-stuntet, er det litt vanskelig å si hva som skjedde med henne, både privat og karrieremessig. Hun er kanskje en litt snodig figur, spesielt for de av oss som følger henne på Instagram, der hun maler bilder, for eksempel, og bedriver manekeng-walk.

Britney har kanskje ikke laget låtene sine selv. Og hun synger kanskje ikke så mye selv. Men hvem lager låter selv, og hvem synger selv lenger? Jeg tipper de færreste har tatt turen til Telenor Arena i kveld for å se musikk som kunst. Heller musikk som næring. Hun har fått terningkast én på sin forrige konsert i Danmark. Men nå står hun her og er «Britney bitch»,14 år siden hun sist besøkte Norge, og ber hun oss om å gimme, gimme. Gimme. Gimme, gimme more. Riktignok er oppfordringen innspilt en god stund før denne kvelden. Pytt sann. Det er enere vi kommer for, sier nå jeg, her jeg sitter på en seterad på G.

Og hun er ikke bare «Britney, bitch», men også «Work bitch» som hun innleder kveldens playback- og danseshow med, før det bærer rett over i «Womanizer». Plutselig kommer noen kung fu-aktige fyrer ut på scenen og danser i digre svarte kapper som flaggermus, som intro til hennes debuthit, før «Oops... I did it again», og det er full baluba i arenaen.

Dette er akkurat slik jeg hadde forestilt meg det. Britney virker like anspent som på tidligere opptredener jeg har sett henne fra TV. Alt er som det skal være. Et flashback fra 2000-tallet og der tilhørende ungdomskole-estetikk, der lipsync og stakkato Sissels jazzgym-dansing i Sefa-bukser, korte tanktopper og høy hestehale var sånt jenter drev med for å imponere hverandre. Selv om Britney riktignok går i undertøy. Det gjorde ikke jeg på ungdomsskolen. Men det er brått noen menn her som danser i beste «Stomp»-stil med vaskekoster. Så joda, helt klart tilbake til 00.

Men Britneys signatur-walk, raske gange frem og tilbake og påfølgende piruetter, blir litt forutsigbart i lengden. Ikke at jeg synes piruetter og rask gange frem og tilbake i undertøy er så veldig avansert heller, jeg tror faktisk det er noe jeg kan klare sjøl. Jeg gikk jo og på Sissels jazzgym. Flaks scenografien nå har skifta til «Cirkus»-tema så man kan konsentrere seg om det som ser ut som en gigantisk blikktromme á la Günther Grass som ligger på scenegulvet. Det går snart også opp for meg at Britney Spears egentlig bare er automatisert showdukke. En robot. Ferdig programmert. Eller synger hun faktisk litt på «Piece of Me»? Er det derfor lyden er så lav og rar på vokalen hennes plutselig, i forhold til resten av musikken, som høres ut som den allerede har sprengt høyttalerene?

«Come on Britney lose control», synger hun. Men jeg skjønner ikke helt. Hun gjør jo ikke det. Men det er helt klart Britney «against the music». Jeg lurer på hvordan dette hadde vært om noen hadde hacket Britney-roboten til å heller synge Dance With A Stranger-låter med Elgenes-stemme. Men etter en tung og seig seanse som kjennes ut som en time for mye, kommer noen gamle slagere, «Toxic» og «Stronger» og «Crazy», og får opp baluba-kurven på ny inne i hallen. Det er nesten som å være på russetreff igjen. Likeså er forresten bussturen hjem. Med en Glitter-Franz som hopper opp på setene og gauker en blanding av «Womanizer» og «Hakuna Matata», mens folk dytter og tråkker på meg, og en roper «hvem lukter gressløk og eggerøre her?».

Jeg drar hjem og spiller ønskerepriser for meg selv, og det slår meg at Britney Spears er mye bedre på Spotify enn live. Og jeg vil ikke tilbake til 00-tallet på en stund.

IDA MADSEN HESTMAN