Brinsley Schwarz fikk den verst tenkelige starten

Gruppenavnet Brinsley Schwarz var vanskelig nok å uttale i seg selv. De ble ofte omtalt bare som The Brinsleys, i den grad de ble kjent i det hele tatt. De var oppkalt etter gitaristen sin, men frontmannen var bassist og sanger Nick Lowe. Han skulle senere bli en av de største hedersmennene i britisk popmusikk.

Dette var det veldig lenge igjen til da Brinsley Schwarz platedebuterte i april 1970, og ble kjente av helt gale grunner. Her kommer historien som fortelles igjen og igjen med like stor glede.

I forbindelse med albumet, som bare het «Brinsley Schwarz», bestemte gruppas pressesjef Dave Robinson seg for å invitere et stort selskap av journalister, 134 stykker, til å fly fra London til klubben The Fillmore i New York. Her skulle de varme opp for Van Morrison, 4. april 1970.

Gruppa selv skulle fly i forveien for å øve lokalt i noen dager. Men problemer med innreisetillatelsen førte til at de måtte reise via Canada, og forsøke videre derfra. De satt fast i Toronto i to dager, men da de kom fram til New York var det fortsatt en halv time til de skulle på scenen. Gitaristens ører var fortsatt tette etter flyturen, og forble tette under konserten.

Les også: Norsk musikk er på et skyhøyt nivå. Sjekk hvem Dagsavisen har gitt toppkarakterer i 2020 (DA+)

Pressen hadde en like strabasiøs reise. Avgangen fra London ble utsatt i timevis, og da de omsider kom av gårde fikk flyet problemer og måtte nødlande i Irland. Men baren på flyplassen var åpen, og den eneste måten å holde humøret oppe blant journalistene var å skjenke dem rikelig fulle mens de ventet. Serveringen fortsatte mens turen gikk videre, og etter fem timer i luften landet følget omsider i New York. Rimelig tilsjasket av forfriskninger. Mange av journalistene dro bare rett til hotellet, og forsvant for resten av turen. Andre ble nektet adgang til konsertlokalet.

Reporterne som fortsatt holdt seg oppreist var ikke imponert av det de så på scenen. Gruppa som skulle være rockens framtid sto fram som trøtte og likegyldige. Konserten ble slaktet. Noen av disse anmeldelsene kan ha vært skrevet av journalister som aldri var til stede. (Minn meg forresten senere på å fortelle om den gangen Viggo Sandviks «Fisking i Valdres» ble lansert med togtur til Fagernes for musikkpressen.)

– Vi ble gjort til latter, og burde kanskje gitt oss etterpå. Men vi fortsatte, ble bedre og bedre, og til slutt var det noen som begynte å merke at vi ikke var så verst likevel, sa Nick Lowe selv om opptrinnet da jeg rippet opp i dette under et av hans mange oslobesøk. For Brinsley Schwarz reiste seg fra den forstemmende starten. De ga ut fem album til, og selv om de aldri fikk den store berømmelsen, tåler de godt et gjenhør nå som alt ligger lett tilgjengelig i musikkstrømmen. Med mange fine sanger, til å begynne med litt for countryorienterte til å kunne være nytt og hipt, etter hvert med en frigjørende uhøytidelig tilnærming til musikken, i ei tid da rocken rundt dem ble stadig mer selvsentrert.

Brinsley Schwarz ga altså opp ambisjonene om å bli verdensberømte. I stedet ble de forgrunnsfigurer i den nye britiske pubrocken. En slags tilbake-til-røttene-rock, som var en forløper for punkrocken, med grupper som Dr. Feelgood, Eddie & The Hot Rods, Kilburn & The High Roads (med Ian Dury) og The 101’ers (med Joe Strummer). Brinsley Schwarz fikk litt ekstra oppmerksomhet utenfor pubene som oppvarmingsgruppe på en turne med Paul McCartneys Wings i 1973, men sa nei til en tilsvarende jobb med Elton John i USA. De var også gruppa til Frankie Miller på hans fine debutalbum «Once in A Blue Moon» i 1973.

Les også:Takk og farvel til Eddie and The Hot Rods

Selv om de altså lagde mye fint er det en av sangene til Brinsley Schwarz som rager over alle de andre. Ikke bare alle de andre sangene til denne gruppa, men over de fleste andre sangene i hele verden. Til å begynne med på albumet «The New Favourites of Brinsley Schwarz» i 1974 kom sangen «(What’s So Funny ’Bout) Peace, Love And Understanding». Et engasjert forsvar for å tro på fred, kjærlighet og fordragelighet, men en sang få oppdaget til å begynne med. Dette skulle det sakte, men sikkert bli ordnet opp i.

For Nick Lowe ble en forgrunnsfigur i den nye bølgen i britisk rock i 1976. Han ga ut den første singelen på det legendariske plateselskapet Stiff, som var startet av Dave Robinson – tidligere kjent som pressesjef for Brinsley Schwarz! Lowe ble husprodusent i det samme selskapet. Blant andre for Elvis Costello. Det var da den store sangen hans omsider kom til heder og verdighet, som B-side på Lowes singel «American Squirm», kreditert Nick Lowe And His Sound, men i realiteten framført av Elvis Costello. Den har siden vært en gjenganger på samleplater med Costello, og var siste sang på konsertene hans i en årrekke. Mange tror nok fortsatt at det er Costellos sang.

«(What’s So Funny ’Bout) Peace, Love And Understanding» ble også Nick Lowes pensjonsforsikring da den ble spilt inn av den amerikanske sangeren Curtis Stigers for filmen «The Bodyguard». Soundtrack-albumet solgte 44 millioner på grunn av Whitney Houstons versjon av «I Will Always Love You». Men slik er bransjen innrettet at Lowe fikk like mye utbetalt for sin komposisjon som Dolly Parton fikk for sin. Siden har sangene hans nærmest feiret at han ikke lenger trenger å ta økonomiske hensyn, eller etterkomme bransjens krav om ungdommelig fornyelse hele tida.

Nick Lowe på Cruise Cafe på 90-tallet, da «(What’s So Funny ’Bout) Peace, Love And Understanding» omsider hadde gjort ham svært rik. Foto: Geir Rakvaag

Fortellingen om «(What’s So Funny ’Bout) Peace, Love And Understanding» nådde toppen under avslutningen av den amerikanske valgkampturneen «Vote for Change» i 2004, da den ble framført i en monsterversjon av Bruce Springsteen, John Fogerty, Dixie Chicks, Michael Stipe, Bonnie Raitt, Eddie Vedder, Jackson Browne, Dave Matthews, Little Steven og enda noen til.

Se den på YouTube. Ikke så verst for et opprinnelig bortgjemt og glemt albumspor med Brinsley Schwarz.

Bruce Springsteen, John Fogerty, Dave Matthews og et stort stjernegalleri framførte den beste sangen til Brinsley Schwarz på valgkampturné i 2004. Foto: Evan Vucci/AP/NTB scanpix

To av de andre medlemmene av gruppa kom også godt videre – Brinsley Schwarz selv og Bob Andrews startet gruppa The Rumour, som innen kort tid ble gruppa til Graham Parker, et annet av de største nye navnene i engelsk rock i årene som fulgte.

Og da Brinsley Schwarz selv kom tilbake som gitarist for Nick Lowe på konserter i det nye århundret var det liksom et historisk sus over det hele. Det gikk ikke egentlig så dårlig med denne gruppa. Selv om det ikke begynte så bra.