Nye takter

Brexitpopens exit

VOLUM 11: Morrisseys støtte til ytre høyre gjør det vanskelig for mange gamle fans å høre på hans nye album. Selv kommer jeg til å fortsette å høre på Roy Wood, til tross for hans svært dårlig mottatte støtte til Brexit-partiet.

I dag gir Morrissey ut det nye albumet «California Son». Dette inneholder en rekke coverlåter, ingen nye, egne sanger. Derfor kommer det uansett til å få mindre oppmerksomhet enn helt nye sanger fra denne kanten ville fått. Men vi merker også en påtakelig tretthet blant mange gamle tilhengere av Morrissey. Hvor lenge man skal høre på en mann som mener så mye rart?

Mer Volum 11: «Fascinasjonen for store rockekonserter er nærmest parodisk» (Dagsavisen+)

At Morrissey har støttet Brexit-forkjemperen Nigel Farage har vært kjent en stund. Under en opptreden i Jimmy Fallons Tonight Show forleden ble Morrissey observert med et jakkemerke for det enda mer ytterliggående innvandringsfiendtlige partiet For Britain. Morrissey åpner sitt nye album med «Morning Starship» av sangeren Jobriath. Han var tidenes første åpent homofile popartist, et av Morrisseys store forbilder, men ikke et forbilde man ville forbinde med fordomsfulle politiske synspunkter. Det er mye som er uforenlig med Morrisseys sanger og hans politiske syn. At han nå er blitt vanskelig å høre på er rockens fremste Hamsun-debatt. Morrissey har så vidt vi vet aldri gjort noe galt, han har bare ment så altfor mye.

###

Selv ble jeg enda mer nedstemt i morgentimene onsdag, da jeg så Roy Woods meldinger om at han støtter Brexit-partiet til omdiskuterte Nigel Farage i det pågående EU-valget. Roy Wood! En av mine største pophelter fra årene med The Move på 60-tallet, og ELO og Wizzard på 70-tallet. Dette åpnet for et ras av mishagsytringer mot Roy Wood. En rekke genuint skuffede meldinger fra gamle venner, men også en flodbølge av hat. Han ble sammenlignet med Gary Glitter, en av hans fremste konkurrenter på hitlistene på 70-tallet, som senere er straffedømt for overgrep mot barn. Wood ble anbefalt å endre sin aller mest kjente sang, «I Wish It Could be Christmas Every Day» til «I Wish I Could Be Racist Every Day». Og så videre.

Roy Wood er forhåpentligvis ikke et dårligere menneske enn gjennomsnittlige norske EU-motstandere. På nettstedet Birmingham Live onsdag avslørte han først og fremst manglende politisk interesse. Wood husker da Underhuset bestemte at Storbritannia skulle inn i Fellesmarkedet i 1973. Da folkeavstemningen kom i 1975 var han så misfornøyd med at folket ikke hadde blitt spurt først, at han lot være å stemme. Og tapte.

I løpet av onsdagen var posten til Roy Wood slettet, på Facebook, Twitter og hans eget nettsted. Netthatet er godt fordelt på begge sider. Jeg kommer til å høre de gamle platene til The Move, ELO og Wizzard mange ganger til i årene som kommer. De er noen av de beste som finnes. Jeg kommer også til å høre det nye albumet til Morrissey, kanskje bare én gang, men sangene til The Smiths skal fortsatt få være med som noen av de beste, mest miserable skildringene av selve livet i Storbritannia.

Mer fra Dagsavisen