Nye takter

Brakkesyke 2020: Kan vi alltid ha sånne konserter?

Nettkonsertene på Brakkesyke, og mange lignende påfunn, har vært et lyspunkt den første uka med et stengt kulturliv. Kan de fortsette med dette etter at krisa er over også?

Bilde 1 av 4

Den første uka med Brakkesyke 2020 har fått enorm oppmerksomhet. Kjente og ukjente artister har åpnet sine hjem for direkte konsertsendinger, tatt mer eller mindre på sparket. En rekke andre plattformer har kommet etter. Nå er dette også en farsott, en god en, så lenge det varer. Det sies til og med at inntektene har vært brukbare. Sondre Lerche melder at han fikk inn 150.000 kroner på sin konsert, som han donerte til Leger Uten Grenser.

Les også: Sondre Lerche spiller konsert fra karantene

«Den eneste kulturelle eventet du gleder deg til blir avlyst», står det i egenpresentasjonen av Brakkesyke. Jo, det blir fint når dette over. Men går det an å ta vare på litt av stemningen fra disse Facebook-konsertene etterpå?

Påfunnet var godt, men hvor godt oppdaget jeg tirsdag ettermiddag, under konserten «Hans Hulbækmo hjemme hos mor og far». Hans Hulbækmo er en av landets mest aktive trommeslagere, kjent fra en lang rekke sammensetninger. Mor og far er ikke hvem som helst, folkemusikerne Tone Hulbækmo og Hans Fredrik Jacobsen. Alle tre var hjemme i stua deres.

Lenge gikk de bare rundt og forberedte det tekniske. Så begynte Hans å spille munnharpe. En vidunderlig stemning oppsto umiddelbart, og ble etter hvert forsterket av at mannen midt i det faste bildet helt opplagt ikke hadde planlagt dette opptrinnet veldig godt. Jeg trodde en stund at det skulle være sånn hele veien, bare han med munnharpa, etter innfallsmetoden, og det hadde faktisk vært mer enn godt nok. Selv om jeg veldig sjelden går på munnharpekonsert så tidlig på ettermiddagen. Tone Hulbækmo og Hans Fredrik Jacobsen kom inn i bildet etter hvert, etter å ha bidratt med diskret akkompagnement til munnharpa så langt. Og så ringte en telefon hjemme hos dem, «men det bryr vi oss ikke om», sa Tone muntert.

Les også: Rett på nett for Frank Znort Quartet

De tre var kanskje alene hjemme, men langt fra alene i nettrommet. Hjerter og tomler opp fløy over skjermbildet. Selv om vi altså generelt er for at folk skal være stille mens musikerne spiller, var det også godt å se at kommentarfeltet var fullt av begeistring under hele seansen. Stemningen var til å ta og føle på.

Konserter er vanligvis et ritual. Kanskje i litt for stor grad. Formalitetene er så store at det går ut over spontaniteten. Vi kan ofte tenke oss hvilke sanger som kommer, og at det blir ekstranummer selv om artistene har gått av scenen. Og blir de ikke klappet ordentlig inn igjen, så kommer de likevel, siden noen av beste sangene ofte står igjen. Alt må ikke være så høytidelig, alltid. Er dette noe vi kan ta med oss videre fra disse nye opplevelsene, flere slike konserter der artistene byr på seg selv, der de bokstavelig talt hører hjemme?

Les også: Han startet Brakkesyke 2020

Bildekvaliteten er ikke den beste på disse Facebook-konsertene. Det gjør ingen ting i øyeblikket, men skulle man sett det på en større skjerm, litt oftere, ville det blitt anstrengende i lengden. Og det er her, i en bedre verden, at man kunne tenke seg at en brukerfinansiert rikskringkasting også kunne laget noen sånne programmer. Produksjonskostnadene hadde selvfølgelig ikke vært all verden, et skarpt bilde i høy oppløsning er ikke kostnadskrevende i dag. Seertallene kunne ikke konkurrert med programmer der artister gjør noe de ikke kan, men en sånn programserie kunne være en del av et bredt kulturtilbud. Så kunne dette være en idé for NRK? Ikke det, nei. Jeg ville bare høre sånn for sikkerhets skyld.

Internettet er fullt av rare åpenbaringer nå. Hvem skulle tro at det ble en daglig glede å se Davy Wathne lage middag på Twitter? Men her handler det altså om alle disse konsertene. Onsdag ble aktiviteten trappet opp med Koronerulling, en mer profesjonelt produsert konsertserie direkte fra Sentralen i Oslo, i første omgang med Jonas Alaska i fin stil.

Og Brakkesyke 2020 bare fortsetter. «Eg finner ikkje av-knappen, eg», sier Sondre Lerche, og fomler litt foran kamera når han egentlig er ferdig med sin tilmålte time. Han finner den ennå ikke. «Ok, da tar eg en til», sier han. Fint om mange fortsetter sånn.

Mer fra Dagsavisen