Nye takter

Bølge og båre

Ny fin plate fra Anneli Drecker, men hvor mye har dette egentlig med Arvid Hanssen å gjøre?

Dagsavisen anmelder

4

Anneli Drecker

«Revelations for Personal Use»

Rune Grammofon

«Å solbåra vakker», skrev Arvid Hanssen. «Oh beautiful sun wave» synger Anneli Drecker. Hun er tilbake med en oppfølger til soloalbumet «Rocks & Straws» (2015), der hun gjorde nye tonsettinger av Senjas store dikter – «Kom sommarvind,», du vet – i engelsk oversettelse. På «Revelations for Personal Use» – originaltittel «Openberring til eige bruk» – har hun gjort åtte nye Arvid Hanssen-tonsettinger, over noenlunde samme lest. Ofte med utgangspunkt i Drecker og piano, utvidet til storslåtte musikalske panoramaer med gitarer og arktisk filharmoni. For den forrige plata fikk hun mye skryt, det ble Spellemann-nominasjon og Opera-opptreden – men jeg er fortsatt i tvil om hvor egentlig vellykket dette er som poesifortolkning.

Anneli Drecker er på innsiden av Hanssens litterære landskap. Som 13-åring spilte hun hovedrollen i filmatiseringen av Arvid Hanssens roman «Søsken på Guds jord» (1983). Som sangtekster er diktene hans tatt hevd på av Tove Karoline Knutsen, som Drecker også denne gangen bevisst går opp mot. Åpningssporet «Blue Evening» er selvsagt «Blå kveill», åpningssporet på Tove Karoline Knutsens stilskapende plate ved samme navn fra 1980. En av de flotteste plateinnspillingene i norsk visehistorie og så dristig gjort da at det nå fremstår selvfølgelig: Akkurat sånn skal Arvid Hanssen synges, liksom. Det er prisverdig at Drecker vil bryte med dette. Her er det ingenting igjen av tradisjonen fra nordnorsk visesang.

På denne plata bruker Drecker hovedsaklig tekster fra «Slipesteinstanker» (1983), en av Arvid Hanssens senere diktsamlinger, der han fjernet seg mer fra Senja-landskapet og -dialekten, og skrev mer grunnleggende eksistensielt, nærmere et normert nynorsk, mer kortfattet og mindre fortellende. Det kler Drecker bedre enn fiskerhistorier. Hun kan bruke stemmen til å synge opp og ut og rundt tekstene, og på sitt beste triller hun avsted så man glemmer sorgen over at Liz Fraser fra Cocteau Twins ikke synger lenger. Med hell utforsker hun forbindelsene mellom egen sangstil, joik og strupesang – særlig ved den fantastiske sibirske sangeren Radik Tyulush fra bandene Yat-Kha og Huun Huur Tu på tittelsporet.

Her løfter hun jo nettopp Hanssen ut av det nordnorske, hun vil gjøre Hanssen internasjonal. Men i dette opplever jeg at hun mister Hanssens storhet, som ligger i det spesifikke. Et hovedproblem forblir oversettelsene til Roy-Frode Løvland. Det er uvanlig at særlig poesi oversettes fra et morsmål, litterær oversettelse skjer som oftest til oversetterens morsmål. Det er gode grunner til det, det handler om aktivt ordforråd, og følelse for språket. Hanssens distinkt nordlige norsk blir her til flatt, generisk engelsk. Greit nok at båre betyr bølge, men man mister noe med «wave». Både i stilnivå og i rytmikk er et begrep som «precipises» fremmed for Hanssens verden – i originalen «raude stup», fra «On A Road» her. Det høres fint ut når Anneli Drecker synger det. Men det har liksom ikke lenger så mye med Arvid Hanssen å gjøre.

Hvis ønsket var å rette oppmerksomheten mot Arvid Hanssens diktning, er det også merkelig at omslagsheftet ikke gir noen anvisninger til originaldiktene. Men for all del, hør plata og les Arvid Hanssen selv.