5
Bob Dylan With His Band
Oslo Spektrum
Konserten i Oslo kommer denne gangen samtidig med et nytt oppsving i interessen for Bob Dylan. Store oppsving i interessen for Dylan forekommer riktignok ganske så ofte. Denne gangen er det filmen «Rolling Thunder Revue – A Bob Dylan Story» av Martin Scorsese som har satt fantasien i sving hos folk. En film som i tillegg til å leke katt og mus med mytene om Bob Dylan viser artisten i formidabelt slag på scenen, for 44 år siden. Og nå er han sannelig her igjen i levende live, 78 år gammel, i godt slag en gang til.
«A sensational event. Show AND concert», står det med karakteristisk ironi på plakaten. Konsert skal det bli. Hva showet består i? Han sier ikke ett ord til publikum denne kvelden. Han har en slentrende, uhøytidelig måte å komme inn på scenen på. Det er lite som antyder at det en av vår tids største kunstnere vi skal tilbringe nærmere to timer sammen med.
Det kan sies at vi merker at alderen begynner å gjøre seg gjeldende, der han sitter bak flygelet mesteparten av kvelden. Gitaren kommer aldri fram denne gangen. Noen få ganger reiser han seg og poserer med mikrofonstativ gjennom sangene. Det blir en begivenhet i seg selv. Han går riktignok aldri fram mot publikum, men holder seg i bakgrunnen, på linje med bandet.
«Things Have Changed» åpner kvelden. Forandring fryder med Bob Dylan, med denne åpnet også konsertene i Oslo Spektrum i 2013, og i 2017. I år har han også i forbausende stor grad spilt nesten de samme sangene på konsert etter konsert. Dette oppdager de færreste, og det bekymrer ingen. For dem som er opptatt av de guddommelige detaljene i dette spillet skiftet han ut én sang fra sitt sedvanlige sett denne kvelden. «Girl From The North Country» dukker gjerne opp når han spiller i Norden, og har gjort det igjen i sommer. I Oslo kommer den svært beslektede «Boots Of Spanish Leather» i stedet, som et av kveldens høydepunkter.
Etter åpningen med «Things Have Changed» kommer velkjente «It Ain’t Me Babe», som i karakteristisk stil snakkes mer enn den synges. Denne understreker den dylan’ske metoden, med radikale tolkninger av egne sanger. Midt i konserten åpner han for de store stemningene med «To Make You Feel My Love». Jeg mistenker at mange skulle ønske at han sang den som Adele, men Dylan eier sangen, og gjør også den mest til prat, helt fram til han gir tittelen et strøk av melodi. Jeg merker at jeg også hadde vært klar for en kveld der Dylan hadde spilte sangene sine helt streit. Ingenting hadde vært mer overraskende enn det.
«Highway 61» høres mer ut som vanlig der den ruller av gårde. «Like A Rolling Stone» tar derimot leken med låtene ut i den ytterste konsekvens, der enden av versene dras ut i avventede dramatikk, før refrenget slippes løs til taktfast trampeklapp i salen. «When I Paint My Masterpiece» høres bare vakker og behagelig ut.
Standardsangene fra jazzen som han har vært så glad i de senere årene er borte fra konsertene. Men «Simple Twist Of Fate» høres ut som kunne vært en av dem. Han får en ekstra runde applaus når munnspillet kommer fram midt i sangen.
Konserten inneholder også en rekke av Dylans nyere sanger, hvis man da skal kalle fire sanger hver fra 22 år gamle «Time Out Of Mind» og sju år gamle «Tempest» nye. Også her er det flere høydepunkter: «Scarlet Town» er dunkel og atmosfærisk. «Lovesick» høres troverdig forlat og ensom ut. «Thunder on the Mountain» framføres som god, gammeldags rock’n’roll, mens «Soon After Midnight» blir en liten smektende countrystund med sine små innstikk fra de gamle sviskene «Blue Moon» og «Sleepwalk» på tangentene.
Bare noen svært få sanger gir følelsen av å gå gjennom rutinene.
Det koker ordentlig opp i bandet under «You Gotta Serve Somebody» til slutt. Så kommer Dylan og bandet oppskriftsmessig tilbake og gjør «Blowing In The Wind», som til alles glede også er til å kjenne igjen. Helt til slutt, «It Takes A Lot To Laugh It Takes A Train To Cry», som jeg alltid har syntes har vært en litt anonym sang, men som nå heves til nye høyder som en av kveldes mest engasjerte framførelser.
Så reiser Bob Dylan seg fra pianokrakken, går fram og gynger litt i knærne, på grensen til dansing, som et farvel til folket. Den gangen han var på «Rolling Thunder»-turneen vi nevnte innledningsvis, i 1975, hadde Bob Dylan aldri vært i Norge, til tross for 13 år som verdensstjerne Han kom sent til landet enda seks år senere, men godt, og nå fortsetter hans evigvarende turné. Dylan var i Oslo Spektrum for 11. gang lørdag, han har hatt 16 andre konserter i Norge også i årens løp, og om helsa holder kan vi nesten forvente at han kommer igjen og igjen. Det har nesten blitt en hverdagslig sak, men føles ganske eksklusivt likevel.