Nye takter

«Blood Red Roses»: Rod i godt slag

Rod Stewart synger om festing i Las Vegas, hvalfangerens harde liv, påskeopprøret i Irland i 1916, en ny narkotika- epidemi og de glade årene som mod i 60-tallets London. Bra!

Bilde 1 av 2

5

Rod Stewart

«Blood Red Roses»

Republic

Verden er så full av sanger at vi må godta at noen av titlene brukes om igjen etter en stund. Når Rod Stewart synger sin nye sang «Farewell» på dette albumet konkurrerer han imidlertid med seg selv. Hans forrige «Farewell» var den fineste sangen på «Smiler»-albumet i 1974 – for øvrig det første der vi forsto at ikke alle sangerens album kom til å være gjennomført perfekte i all framtid.

Uansett hvordan det har gått med Rod Stewart er det mange igjen av oss som alltid må høre etter hva han har å komme med. Og det har sjelden vært helt bortkastet. Selv noen av de fem albumene fra den amerikanske sangboka lot seg høre. Og julealbumet ...

«Blood Red Roses» er et kjærkomment album med helt nye sanger, skrevet av sangeren selv. Og den nye «Farewell» er faktisk svært så fin. Et nostalgisk tilbakeblikk på London i de svingende 60-årene, da Rod the Mod fartet rundt på klubbene The Marquee og The Flamingo, og så Georgie Fame spille opp til fest.

###

Rod Stewart tar også fram igjen flere av de fine, folkelige tendensene sine fra før i tida. Tittellåten «Blood Red Roses» er basert på en gammel hvalfangersang, og er forbausende lite politisk korrekt i et internasjonalt perspektiv. Enda mer bemerkelsesverdig er innholdet i den følelsesladede, lengtende «Grace». En gammel irsk opprørssang, en siste hilsen fra en mann som er dødsdømt etter beleiringen av hovedpostkontoret i Dublin i 1916, under påskeopprøret. I forhold til irsk-britiske relasjoner er dette relativt dristig, og sangen er allerede forbudt på BBC.

Singelen «Didn’t I» kan høres ut som en smektende sang om tapt kjærlighet, men handler egentlig om enda en ny amerikansk narkotikaepidemi. Mens vi ennå er forbløffet av hva nettopp hørte kommer «Give Me Love» som en oppdatering av «D’Ya Think I’m Sexy», og så noen shownummer til, og den gamle blueslåten «Rollin’ And Tumblin’» for å ta oss tilbake til 60-tallets entusiasme igjen.

Rod Stewart er fortsatt seg selv, på godt og vondt. Veldig mye på godt denne gangen. Han lever livet i «Vegas Shuffle», en så morsom rockelåt som det går an å lage i 2018, med humoren som ligger i at det for Rod Stewart heller er «champagne and fries» enn «champagne on ice». For at vi ikke skal ta helt av roer sangeren ned med «Cold Old London», og hvis vi sitter helt stille får vi også høre bonussporet «Who Designed The Snowflake» til slutt, skrevet av Prefab Sprouts Paddy McAloon.

Rod Stewarts klassiske stunder hadde ofte mye høst og vinter i seg. Det er lenge siden han har vært så god å ha med seg på veien mot kulden og mørket.

Mer fra Dagsavisen