Blodig tilbakekomst fra Vampire Weekend

6

Vampire Weekend

«Father of the Bride»

Columbia/ Sony

«Father of the Bride» markerer Vampire Weekends første prosjekt på nesten seks år, og det første siden bandmedlem og produsent Rostam Batmanglij forlot gruppa for å fokusere på annet arbeid. Han har likevel ikke klart å holde fingra sine helt unna.

Albumet presenterer enda et lekent prosjekt innafor bandets distinkte og harmoniske univers, anført av Ezra Koenings særegne vokal, og en tydelig gjennomgående, suggererende puls. Her er et tekstunivers som i møte med deres optimistiske sound, skrur opp for ironien. Djevelen er i kontrastene. Og det er gjerne de mest frustrerte tekstene som er de mest optimistiske og joviale i form og stil. «Represent to the darkness, we turn to the light» som det sies i «Unbearably White».

Albumtittelen henspiller på filmen med samme navn fra 1991, eller «Brudens far» som den heter på norsk. Men Ezra Koening har tatt tittelrollen fra Steve Martin – det er han som må lære seg å deale med kjærlighetens realiteter og eksistensielle utfordringer: «We took a vow in summertime/ Now we find ourselves in late December/ I believe that New Year’s Eve/ Will be the perfect time for their great surrender» synger han, i en eim av energi som biter seg fast i alle låtas bestanddeler, isolerer og frigjør hver lydkilde, som sammen skaper euforisk synergi.

Denne gangen er bandets mange nikk til Paul Simon, og nærmere bestemt «Graceland», enda mer påfallende. Men den har også et tydelig country-preg, og med Danielle Haim som bidragsyter på «Married in a Gold Rush», «We Belong Together», og «Hold You Now» skapes et tydelig rammeverk, der dialogen mellom «han og hun» er gjennomgående, fra start til slutt.

«I can’t carry you forever, but I can hold you now», lover Haim og Koening hverandre på innledningsvis, kledelig akkompagnert av en sampling av «God Yu Tekem Laef Blong Mi» kjent fra soundtracket til «The Thin Red Line» av Hans Zimmer (også tidligere brukt av den svenske rapperen Erik Lundin).

Gitaren er dna-et, og det er tydelig at man har kost seg i prosessen med å lage det 18-spor lange resultatet. Energien er overveldende kanalisert i et resultat som synes improvisert og organisk. Dette har resultert i harmoniske og tilgjengelige arrangementer som samtidig preges av en befriende uforutsigbarhet.

Ikke minst gjelder dette for den suggererende flamenco-låta «Sympathy», som er et klart høydepunkt, og høres ut som den kunne vært skrevet for en spill-trailer, infisert av kor-sampling, til gjentakende barberblad-kutta vokal. Det er heller ikke den eneste låta på albumet som virker sterkt inspirert av techno/ progressiv elektronika.

[ Følg Nye Takter på Facebook her ]

Det lånes også fra Ilovemakonnens «Tonight» på «This Life», når Koening ranter «You’ve been cheating on me tonight», der Mark Ronson har slengt seg med. Det har også The Internet-vokalist og gitarist Steve Lacy, på «Sunflower» og «Flower Moon».

Det er med andre ord et mangfoldig sound som pryder «Father of the Bride», samtidig som albumet bevisst tviholder på en tydelig identitet, i et prosjekt der hvert spor kjennes nødvendig. Det skyldes også sporenes lengde: Halvannet minutt-lange «2021» oppleves eksempelvis som en forfriskende injisering. Det handler også om at låtene kommuniserer godt med hverandre og den gjennomgående tematikken, som nøstes opp i finalelåta «Jerusalem, New York, Berlin», ei som heller ikke klarer å la være å la det boble litt i elektro-hjertet.

Samtidig gis et lite samfunnskritisk stikk, idet det skapes en større politisk parallell til det personlige: «So let them win the battle/ But don’t let them restart/ That genocidal feeling/ That beats in every heart». For hvem sin skyld er det at ting ikke alltid går bra på privaten? Er det bestandig innenfra, eller kommer det fra omgivelsene? Og hvordan går det med ditt forhold til verden om dagen?