Beyoncé på Super Bowl i februar, der hun skapte debatt med den politiske sangen «Formation».

Beyoncé. Scener fra et ekteskap

ANMELDELSE: Beyonces nye album er en sterk skildring av problemer i et ekteskap. Hennes nye film bruker de samme sangene til å skildre svarte kvinners plass i amerikansk historie. Til sammen er dette en stor genistrek.

 

5


«Lemonade»
Beyoncé

Tidal

Beyoncé Knowles har igjen plutselig gitt ut et nytt album, uten plagsom forhåndsannonsering. Denne gangen eksklusivt på strømmetjenesten Tidal, den hun er medeier sammen med ektemannen Jay-Z. Vi så dem da de skapte kaos i Grensen under sitt besøk hos Oslo-kontoret til Tidal i fjor. Vi trenger ikke høre lenge på albumet for å tro at forholdet deres har vært like kaotisk i det siste.

Med albumet «Lemonade» kommer også en enda lenger film, der sangene settes inn i en større sammenheng, med en gjennomgående estetikk fra sørstatene i slavetiden. Såkalt «southern gothic», som gir de samme sangene nye perspektiver. Som når hun stiller det avgjørende spørsmålet helt til å begynne med: «Why don’t you see me»? Ståstedet kan også være utenfor henne selv, men med den samme grunnleggende holdningen om å ta vare på sin stolthet og selvrespekt.

Albumets enorme rekkevidde høres i «Hold Up». Refrenget er fra Yeah Yeah Yeahs forsmådde «Maps», Samplingen er på et subtilt metanivå, der kompet til den gamle Andy Williams-slageren «Can’t Get Used To Losing You» går i loop. Produksjonen til Diplo er en slags parallell til Kanye Wests ferske «Famous», med sin geniale sammensmelting av enda flere elementer. Den visuelle frustrasjonen er enda tydeligere enn å bare høre den: Det er noe eget med å se en entusiastisk infam Beyoncé gå løs på omgivelsene med balltre.

Temperaturen stiger fort enda et hakk med «Don’t Hurt Yourself», med Jack Whites dramatiske sang og skurrende bassgitar, sammen med en sample av Led Zeppelins «When The Levee Breaks». Det høres virkelig ut som om demningen brister, når Beyoncé lar vreden strømme fritt. «Keep Your money, I got my own/Get a bigger smile on my face being alone» raser hun, og så kommer et slående eksempel på hvordan album og film skiller lag: Etter linjene «motive your ass/Call me Malcolm X», stopper musikken i filmen opp, og den virkelige Malcolm X kommer tilbake fra historien med noen formanende linjer om at «the most disrespected person in the USA is the black woman». Slik blir Beyonces egen lidelseshistorie en salgs metafor for et «svarte kvinner gjennom tidene»-perspektiv.

«Forward», med sang av James Blake, den handler i seg selv om å vise ny, framtidsrettet tillit i dette vanskelige forholdet, men den kommer også med bilder av mødre som holder opp bilder av sønner som er drept av politiet i USA i nyere tid. «Freedom» begynner som en følelsesladet spiritual, og bygger seg opp til jublende gospel om å bryte lenkene. Med Kendrick Lamar i rollen som karismatisk forkynner. På dette albumet er det helt typisk at lyden fyres opp med enda et jubelbrus av en sample, av den ellers glemte psykedeliske gruppa Kaleidoscope. Som helhet er «Lemonade» like mye det vi pleide kalle progressiv pop, som det de pleide å kalle rhythm and blues.

Marvin Gayes skilsmissealbum «Hear My Dear» har vært nevnt som en parallell til «Lemonade», men den har egentlig bare sitt sidestykke i Millie Jacksons «Caught Up»/»Still Caught Up». Den historien ble fortalt av kvinnen på den andre siden av trekantdramaet, men gikk gjennom de samme store emosjonelle svingningene. Sammen med filmen har ikke «Lemonade» noe sidestykke i det hele tatt. Hvert stadium i utviklingen har en egen avdeling i filmen, den begynner med «intuisjon», «fornektelse» og «sinne», og ender med «tilgivelse», «håp og «forløsning». «Lemonade» er altså ikke et oppbruddsalbum, men et oppgjørsalbum, siden det kommer en forsoning til slutt. «Lemonade» brukes som et bilde på å lage leskende drikke av sure sitroner. For denne fortellingen har en slags lykkelig slutt, som også kan sees i et større samfunnsmessig perspektiv. Til slutt kommer «All Night» med sin smektende «beyond your darkness/I’m your light»-finale, en hyllest til den store kjærligheten, så sentimental at den bare reddes av en smellvakker melodi.

Helt til slutt, som et slags ekstranummer: «Formation», som forårsaket både dans og debatt da Beyoncé framførte den på Super Bowl-finalen i februar. Med tekstlinjer som «I like my baby heir with baby hair and afros/I like my negro nose with Jackson five nostrils». Nå også med bilder fra et oversvømt New Orleans. En strålende oppsummering av et prosjekt som, når det sees som en helhet, får det private til å ha stor offentlig interesse.