Berusende og brusende Blake

James Blake snakker til den delen av magen som føles beslekta med forelskelse når en konsert smeller som den skal.

5

KONSERT

James Blake

Øyafestivalen onsdag

«Jeg spiller egentlig ikke på dagtid. Vanligvis spiller jeg på kvelden. Hvordan har det gått?» spør James Blake fra Amfiet på Øyas første dag. 

Hans romantiserte melankoli og sentimentalitet har pensla mang en musikkglad frans med sjelfulle tekster og produksjoner. Med sistealbumet «Assume Form» viste Blake seg fra en langt mer optimistisk og romantisk side - selv om det er langt fra første gang han har vært uttalt inspirert av kjærligheten når han har lager fengslende soniske konstellasjoner, som både kan oppleves prektige og avanserte, men samtidig pop-formulaisk tilgjengelige.

Les også: Silvana Imam: Rappens midtstopper

Det hele intensiveres i liveformat. Hovedpersonen har dandy nok dandert seg selv på høyre flanke, med trommis i midten og multiinstrumentalist på strenger, keys og knotter til venstre. Selv om de hver for seg sitter nokså statisk, er det i lydbildet all energi er konsentrert. Blakes sjelfulle indre treffer tangentene med tung kraft på åpningslåta «Assume form» - i herlig motsats til stilen: Innpakka i sjøblå frakk over sort turtleneck, sorte bukser og sko, sin signaturtunge, erkebritiske pannelugg med beskjeden sidesving, pluss Bodum-kopp. Synd prisen for dagens mest gjennomførte stil for lengst gikk til Orville Peck og co tidligere på dagen. 

Bassen bruser, lyden av tekstur og støv utover høyttalerne stanger oss direkte inn i klubben allerede på tredjelåta ut, med «Timeless», før den skarpe vokalen skjærer gjennom det loopede lydbildet. Den Mercury-prisvinnende britens musikalske smidighet og teft for å skape interessante arrangementer speiles blant annet av hans samarbeidsliste av kremnavn, som Beyoncé, Frank Ocean, Bon Iver, Vince Staples, Chance the Rapper, Wu-Tang-Clans RZA, Kendrick Lamar - ikke minst på sistealbumet; låtsamarbeidene med André 3000, Rosalia og Travis Scott tar han også galant alene i kveld.

Les også: James Blake: Lyset i Blakes mørke

Blake er god på å klemme magi ut av kontrastene i uttrykkene sine. Det sakrale møter klubben, det analoge møter det digitale. Disse variasjonene lyder langt mer sofistikerte i liveversjon - også takket være svært delikat teknisk skrudd lyd - som der den tjukke vibrerende bassen møter klare tangenter i herlig synergi/symmetri på «Limit To Your Love». Det er kanskje ikke noe man alltid forventer under en sedvanlig bassdominert konsert, i hvert fall er undertegnedes erfaring gjerne heller at jeg som oftest har blitt veldig bevisst på at jeg har adamseple.  

Les også: Øya med folk flest

Men fra klubblyd faser det også over i stillhet: Tidvis klarer mesteparten av publikum å nesten holde helt kjeft under de  bitene som er mer nedstrippa i uttrykket. «Mile High» er et eksempel, eller også like etter at nynningsintroen på «Retrograde» har gitt seg til kjenne. James Blake har kanskje vært forelska under arbeidet med sin siste utgivelse. Men i kveld snakker han også til den delen av magen som føles beslekta med forelskelse når en konsert smeller som den skal. 

Ikke minst, er han befriende tonalt bevisst og velbalansert hva gjelder å sette sinnstemning. Som når han først er blodseriøs om sin egen depresjon for et øyeblikk, når han introduserer låta han skrev fordi han mente det var viktig å åpne seg, spesielt ovenfor de man er glad i, nemlig «Don’t Miss It» – før han kontrer med «Men dere er jo nordmenn, dere er jo veldig involverte i ting», på låta som handler om å ikke ville være involvert. Og der var vi også ferdige med å involvere oss i denne konserten.