Aurora ble kronet til dronning på Sentrum Scene

5

KONSERT

Aurora

Sentrum Scene

Se bildene fra Aurora-konserten på Sentrum Scene

Med to utsolgte hus på Sentrum Scene i Oslo trollbandt Aurora Aksnes nær 4.000 fans i løpet av den første helgen i en norsk konsertoffensiv. Når blant annet den nye singelen «Animal» utgjør et sentralt og slående midtpunkt på låtlisten, og «Queendom» blir en lysende feiring av kvinner og diversitet, er det liten tvil om at hun er på vei over i en ny fase, det neste steget etter albumet «Infections of a Different Kind (Step 1)» som var det første i en todelt affære.

Les også: 12 ganger gode vibber fra Sigrid

Siden sist gang har dokumentarfilmen «En gang Aurora» (vist på NRK) gitt oss innsyn i hvordan hun i sterk grad tar styring over sin egen karriere, som en artist med stor integritet og i stadig konflikt med både indre og ytre demoner. Under en konsert kommer de første også smilende til syne mellom låtene, når hun uten filter prater og pludrer i vei om hverdagslivets drømmeaktige innfall og nærsynte tankesprang få kan følge henne på. Bak den sjarmerende, nesten sårbare barnligheten som ikke skal forveksles med koketteri, bobler imidlertid en intuitiv kunstner som får utspring i storslått, kompleks og vakker popmusikk. Særlig blir låtene fra andrealbumet såre og mektige påminnelser om at Aurora som artist aldri tar lett på tingene selv om det hun gjør på scenen kan se lekende lett ut. Låter om de vanskeligste tankene, om død, hat og utenforskap, kles inn i komplekse arrangementer og harmonier som løftes fram av det store og tett sammensveisede bandet (inkludert Silja Sol på kor og synth), slik Aurora selv formelig blir løftet fram av de tre danserne som etter hvert skal følge henne inn på scenekanten.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Ingen tvil om hvem som var dronningen av Sentrum Scene. Foto: Mode Steinkjer

Les også: Aurora og det store gode andrealbumet

Låtene fra debutalbumet «My Demons Greeting Me As a Friend» er fortsatt viktige bestanddeler for en Aurora-konsert slik den artet seg på den første av de to Sentrum Scene-kveldene, men at hun ikke lenger framfører «Conqueror» live blir sammen med dansen i showet det fremste beviset på at hun har beveget seg videre. Ikke bare har hun selv en grasiøsitet og en innlevelse på scenen som vitner om en ny visuell visjon, men også innlemmelsen av dansere på scenen blir en utadvendt nyvinning for en artist som lett kan framstå som selvsentrert. Den nydelige «Animal» i en versjon som blåser de fleste av de gamle sangene hennes av scenen får en til å tenke på Kate Bush på sitt beste eller en ung Björk på den tida hun valgte å gå solo.

Les også: Solange oppfyller så til de grader de store forventningene

Musikalsk mønstrer Aurora en lignende kombinasjon av kraft og skjønnhet, men hun er likevel helt seg selv. Hun åpner med «Churchyard» fra «Infections of a Different Kind (Step 1)», før hun så går tilbake i tid med «Winter Bird». Så følger nydelige kombinasjoner av nytt og gammelt helt ut til avsluttende «Queendom» i kjølvannet av strålende høydepunkter som «Running With The Wolves» og en nedstrippet versjon av «It Happened Quiet» og en nytolket «I Went Too Far», hvor Auroras buktende og magiske vokal brer seg ut over publikum som et teppe av magisk vellyd. Hun har en stemme med et vidt register og en kraft som metter det atmosfæriske lydbildet slik få andre sangere klarer. Hun er like krystallklar i sine fraseringer som hun er eksentrisk i sine vokale valg.

Les også: – De introverte som ikke blir hørt, de blir hørt her

Aurora har alltid hatt evnen til å fascinere publikum fra scenen, men den utstrakte turneringen etter andrealbumet og en ny giv i låtlisten gjør seg nå utslag i en profesjonalitet og en nesten elektrisk intensitet som hun ikke har vært i nærheten av før. «Warrior», «Forgotten Love», «The Seed», «Trough The Eyes Of A Child» skaper alt fra tårevåte sukk til jublende galskap blant en hengivent publikum. Hver og en av låtene står fram som små mesterverk i et konsertsett som blir litt for oppstykket av at hovedpersonen selv lar seg rive med i sine egne skakke og abstrakte monologer mellom sangene. Det er naivistisk sjarmerende til tusen, men også distraherende for helheten. Likevel, når hun på siste låt messer igjen og igjen «Till queendom come», er det ingen tvil om at denne dronningen vet hvor hun skal.