Astrid S er sitt eget produkt

– Det er jo ikke klart ennå. Jeg jobber med saken.

Hun snakker om albumet hun tror kommer til neste år, mens hun samtidig prøver å få i seg en bolle på kaffestedet Fuglen i Oslo.

Godt år

Det skal vanskelig gjøres å toppe fjoråret for Astrid Smeplass, også kjent som Astrid med bare S. Ikke bare ble hun Årets Spellemann 2017, hun var også den nest mest strømmede artisten i Norge, den mest strømmede kvinnelige artisten i Norge, samt den tredje mest spilte artisten på norsk radio i 2017.

Men nå skal Astrid S ut av Norge, og rundt i verden. Det har hele tida vært et mål. I løpet av året har hun vært på tur til Los Angeles, London og Stockholm i arbeidet med sitt nye album. Jobbet med svensker for det meste, som Ali Payami, Oscar Holter, Wolf Cousins, som har produsert låter for artister som The Weeknd, Ariana Grande, Ellie Goulding, Tove Lo, Katy Perry og Taylor Swift.

– Det å bare satse på å nå lyttere i hjemlandet, er ikke noe man som artist konsentrerer seg like mye om lenger, mener Smeplass.

– Jeg tror man automatisk tenker på utenlandske lyttere når man lager musikk, ikke minst når man synger på engelsk.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Nye låter

I disse dager er hun aktuell med singelen «Emotion», ei låt hun mener er moderne, men samtidig har noe nostalgisk over seg. Det er to år siden hun lagde den, men låta passer fortsatt dagens poplydbilde, mener hun, i troen på at den vil holde seg i mange år.

– Målet med låta var å fange noe av den tidløsheten jeg føler 80-talls popmusikk har.

– Hvordan holder ei låt seg tidløs?

– Hører man på 80-tallsmusikk, er det gjerne mer identitet over låtene. Man kan sette på «Africa» av Toto, eller si Queen – de har mange distinkte låter, og man skjønner umiddelbart hvilken låt det er, sier hun.

– Jeg føler at musikk vi produserer i dag, har fått et mer universelt tropisk pop-sound. Jeg elsker jo det selv, og lager det selv, men det er kanskje vanskelig å si i dag, om popsounden vi har hoppa på nå, vil bli tidløst. Det kan hende at om tretti år, kommer dette sounden tilbake, og plutselig oppfattes tidløst igjen.

Les også: Første kvinnelige Spellemann på 14 år

Magefølelsen bestemmer

– Hva vil du si generelt preger 2010-talls-popsounden?

– For meg er det snaps (hun knipser med fingra), og at man kutter opp vokal, og pitcher den opp og ned, at man lager effekter av vokal. Det er noe mange gjør i dag. Men også det at man ikke nødvendigvis har et vokalbasert refreng og tekst som er høydepunktet i låta, men at man heller bygger låter opp til et refreng, og så er det bare en instrumental som kommer. Det føler jeg kjennetegner litt av det popsounden vi har nå.

– Hva er god popmusikk?

– Jeg går ofte etter klisjeen med at jeg får en god magefølelse. Det er den samme følelsen jeg går etter som da jeg var sju-åtte år. En stemning, en følelse man kan ta innover seg. Men jeg vil også ha med den tretten år gamle Astrid, hun som forstår teksten og budskapet. Kombinasjonen av de to er det jeg går etter, når jeg lager musikk. Det kan være vanskelig å få alle lagene til å «klikke».

Behandles annerledes

Men å snakke om musikkproduksjon får hun ikke like ofte mulighet til, som det hennes mannlige kolleger, synes hun. Smeplass mener mannlige artister definitivt behandles annerledes enn kvinnelige musikere.

– Blant annet blir man objektivert annerledes. Jeg føler jeg blir omtalt på en annen måte enn gutter. At journalister ofte går ut ifra at jeg ikke skriver mine egne tekster, gjør ting selv, eller kler meg selv, eller står på egne bein. At jeg er et produkt, sier hun.

– Og jeg tror menn lettere får en større tillit fra media, at de automatisk går ut ifra at en mannlig artist bestemmer alt selv, og skriver sine egne låter. At de er mer selvstendige.

Smeplass har også inntrykk av at menn står mer fritt når de skriver tekster.

– Menn kan skrive litt mer eksplisitt, være mer seksuelle i tekstene sine, mens det blir slått hardere ned på hvis jenter gjør det samme.

– Hvis jeg googler deg, finner jeg nesten utelukkende saker vinkla på kjærlighetslivet ditt øverst i søkerfeltet, og lite vinkling på selve arbeidet ditt. Hva tenker du om det?

– Det er et godt poeng, for jeg begynte å gjøre intervjuer med pressen da jeg var 16 år. Jeg visste ikke bedre, og svarte på alt, og var kanskje litt naiv. Da Christine Dancke kjørte et stunt for P3, der hun stilte spørsmål som kvinner får på den røde løperen, til menn, da gikk det opp et sinnssykt lys for meg. Mennene som ble intervjua var jo helt sånn «hva holder du på med?». Det var jo bare et bevis på at man blir sett annerledes på som kvinnelig artist, enn de mannlige.

Starter med melodier

Smeplass synes det er rart at man som musiker og artist blir spurt om hvilke hudprodukter man bruker.

– Og om privatlivet sitt. Kjærlighetslivet til en artist er jo en veldig privat ting. Det kan være litt rart at en fremmed bare skal ta seg friheten til å spørre om det, sier hun.

– Ofte blir privatlivet fokusert på, fremfor det man jobber med. Ofte er media interessert i helt andre ting enn det man som artist er relevant med.

– Hva skulle du ønske du ble mer spurt om?

– Jeg skulle ønske jeg ble mer spurt om låtskriving, og prosessen bak det å drive med musikk.

– Så hvordan jobber du med musikk? Hva starter det med?

– Jeg er veldig glad i å lage melodier. Har gjort det nesten hele livet. Det å arrangere musikk er kanskje ikke noe jeg begynte med før jeg var 14–15 år, men jeg tror det kanskje er en felles greie vi skandinaver har, at vi er mer melodisk anlagte, fordi vi hører så mye på engelsk musikk fra vi er små.

Hun husker hun selv var svært opptatt av vokallyd og stemninger som liten.

– Det var først da jeg var tolv at et nytt univers ble åpnet for meg, da jeg oppdaga at «Oj, låter handler jo om ting. Her er det følelser». Det var som å høre musikk på nytt. Så jeg starter definitivt med melodier når jeg selv produserer musikk, og en eller annen stemning. Eller en akkord, og så pusler jeg litt på tekst. Så går man litt ut fra det, med en produsent i rommet.

Sosial låtskriving

Smeplass er av den typen som liker å møte nye folk på jobb, også når hun skriver tekster. Kanskje er det aller mest da det er fint å ikke være alene på jobb.

– Jeg føler meg veldig låst når jeg skal sitte og skrive for meg selv.

Hun kan lett kjenne på en usikkerhet om det hun skriver er bra eller dårlig, hvis ingen er til stede til å si «ja» eller «nei».

– Det å kunne ha en samtale omkring noe begge har opplevd, og sammen lage en tekst ut ifra det, er absolutt en fordel. At man kan spille litt «ping-pong». Også liker jeg det sosiale ved å skrive med andre. Jeg ville fort kjeda meg om jeg bare skulle skrive for meg selv.

Om hun ville vært der hun er i dag, er hun sterkt i tvil om, hvis hun ikke hadde deltatt i «Idol». Derfor skjønner hun ikke helt den «Idol-stempel-greia». Tvert imot.

– Jeg har aldri skjønt at det skal være så negativt. For meg var «Idol» et springbrett. Det gjorde at hele livet mitt snudde seg, og jeg ble dratt inn i musikkuniverset.

– Du tenker ikke at folk assosierer «Idol» med at man som artist blir formet av masse andre folk? At man blir litt identitetsløs?

– Kanskje. Men det er vel snakk om folk som kanskje generaliserer litt. For det må jeg helt oppriktig si, at jeg ikke synes «Idol» trenger å være kjipt. Jeg står for at jeg var med, og jeg utvikla meg helt ekstremt underveis, fikk stort spillerom. Man får bygget opp sitt eget univers og sin egen identitet som artist, mener hun.

Dessuten er det ikke slik mange kanskje tror, etter Idol, påpeker hun.

– Det er ikke sånn at man får alt gratis etter «Idol». Det var en skikkelig reality check for min del. Etter «Idol» begynner man fra scratch. Da bretter man opp ermene, og finner folk å jobbe med, skriver og jobber beinhardt. Rett og slett.