Arven fra 1971: 50 år med udødelig musikk

Etter alle omveltninger mot slutten av 60-tallet begynte popmusikken og den nye rocken å stabilisere seg i begynnelsen av 70-tallet. Sensasjonene kom ikke like tett. Men fantastiske album var det veldig mange av.

Den erfarne britiske musikkjournalisten David Hepworth har skrevet bok om dette, «1971 – Never A Dull Moment», der han argumenterer for at dette var det største året i pophistorien. Dette er en litt ualminnelig påstand, men når jeg nå ser 50 år tilbake er det lett å bli revet med av entusiasme for en særdeles god tid. Det blir samme prosedyre som alltid når vi går gjennom disse 50 år gamle minnene: De kommer med en advarsel mot entusiastiske oppramsinger.

[ Les også: Pop- og rockåret i 1970 ]

Nyhetsmessig huskes popåret 1971 best for Marc Bolans T. Rex som en ny farsott. De hadde stor suksess med «Hot Love», «Get It On» og det flotte albumet «Electric Warrior», omgitt av et hysteri som i Storbritannia minnet om beatlemania, men ikke skulle bli like omfattende. Mindre oppstuss var det rundt Elton John, som omsider slo gjennom med følsomme «Your Song» fra året før. David Bowie ga ut «Hunky Dory», men måtte fortsatt vente på å få oppmerksomhet.

I Norge begynte tilbudet av singler å bli dårlig. Det eneste hitlisteprogrammet på norsk radio, «Ti i skuddet», forsvant med 1970. Mindre butikker førte bare de store bestselgerne. Dette sementerte naturlig nok hitlistene til langt utover 70-tallet, og gjorde det lokale poplivet mye kjedeligere. «Rosegarden» med Lynn Anderson var nr. 1 i 14 uker. Etterpå fulgte 11 uker med Middle Of The Road og «Chirpy Chirpy Sheep Sheep». Jeg har alltid vært forundret over hvem som gikk ut og betalte gode penger for plater som har vært landeplager i et kvart år allerede. En forklaring kan være at de til tross for sin popularitet ikke var på radioen så ofte. Det var fortsatt nesten ikke popmusikk på radio.

[ Les også: 1969 - enden av en æra ]

Beatles var borte, men året begynte med George Harrisons «All Things Must Pass» på førsteplass, til tross for at det var et dyrt trippelalbum. John Lennons «Plastic Ono Band» solgte godt til tross for sin personlige vanskelighetsgrad. Senere på året ble det mer utadvendte «Imagine» enda større. Paul McCartney fulgte godt opp med «Ram» på sommeren, ble slaktet i store deler av musikkpressen, slik at det senere var en åpenbaring å høre at albumet i virkeligheten var fullt av potensielle hitlåter. Men ingen av dem kom ut på singel i Storbritannia, så heller ikke McCartney ble mye spilt på radio i 1971. Ringo Starr kom til Geilo og lagde promofilm for sin første singel «It Don’t Come Easy», i et TV-show med Cilla Black. At førsteopplaget av den norske utgaven av singelen hadde feiltrykket «I Don’t Come Easy» på omslaget er et historisk pluss.

Mot alt dette kom The Rolling Stones med «Sticky Fingers», som også gikk helt til topps her i landet. Rod Stewart erobret salgslistene med singelen «Maggie May» og albumet «Every Picture Tells A Story», og har siden vært superstjerne. Men det som solgte aller mest i et historisk perspektiv var det fjerde med Led Zeppelin, som rocket hardere enn alle andre i  "Rock And Roll",  og tok med den mer følsomme «Stairway To Heaven» på veien. The Who ga ut sitt beste album med «Who’s Next». Jethro Tull toppet karrieren med "Aqualung".

[ Les også: 1968 - 50 år gammel kjærlighet ]

Santana fikk et enda større publikum med sitt tredje. «LA Woman» med The Doors fikk ekstra stor oppmerksomhet etter at Jim Morrison døde tre måneder etter utgivelsen. En tilsvarende skjebne rammet Allman Brothers etter utgivelsen av det monumentale konsertalbumet «At Fillmore East», da Duane Allman omkom i en motorsykkelulykke.

Etter mange år med utallige sanger for andre artister ble Carole King stjerne på egen hånd med «Tapestry». Visesangen fikk et oppsving med «Teaser And The Firecat» med Cat Stevens. Mange oppdaget Neil Youngs «After The Goldrush» fra slutten av 1970, som fort fikk konkurranse fra nye album fra David Crosby, Stephen Stills og Graham Nash. «Blue» med Joni Mitchell ble en av de aller høyest elskede LPene fra 1971.

«Progressiv pop» var i ferd med å ta over første halvdel av70-tallet. Pink Floyds «Meddle» signaliserte at de kom til å bli et av verdens aller største band. Emerson Lake And Palmer kom i praksis med tre album (debuten helt på tampen av 1970). Yes ga ut to album som tok dem opp på et nytt nivå. Genesis begynte for alvor å markere seg, med «Foxtrot». Og i motsetning til alle disse solgte Moody Blues godt i Norge med «Every Good Boy Deserves Favour». «Fireball» med Deep Purple og «Look At Yourself» med Uriah Heep ble også definerende album for en generasjon av norske tenåringer.

[ Les også: 1967 - det store spranget ]

I soulmusikken hadde to av Motowns store helter tatt kontroll over sine egne karrierer. Stevie Wonder ga ut den spennende «Where I’m Coming From», mens Marvin Gaye kom med den konseptuelle bekymringsmeldingen «What’s Going On», som stadig er en kandidat til tidenes fineste album. «Inner Mounting Flame» med Mahavishnu Orchestra er kanskje det 1971 albumet jeg har spilt mest i sin helhet i senere år, og signaliserte en ny æra for jazzrocken.

For ett år siden noterte vi på disse sidene at 1970 sannsynligvis var det verste året for norsk populærmusikk noensinne. Det skjedde så godt som ingenting. I 1971 begynte det å røre på seg igjen. Først og fremst med den nye visebølgen, der en rekke framstående artister ga ut album som det går an å høre på med stor glede den dag i dag. Lillebjørn Nilsens «Tilbake» ble nevnt på disse sidene i forbindelse med hans egen 70-årsdag for to uker siden. Finn Kalvik gjorde også suksess med sitt debutalbum «Tusenfryd og grå hverdag». Men aller størst var Øystein Sunde med «Det året det var så bratt», som nærmest gjorde ham til en ny folkehelt. Den gamle visebølgen var heller ikke borte, siden samlealbumet «Du skal få en dag i mårå» med Alf Prøysen var en bestselger.

I Bergen albumdebuterte Saft, og vakte berettiget oppsikt med «Fjøsvise», som ble framført på nynorsk, med opphøyde Beach Boys-harmonier. Flere norske band begynte å spille seg opp mot et stort gjennombrudd året etter, Prudence, Popol Vuh og Ruphus. Men ei gruppe hadde et lite forsprang, Fredrikstads Aunt Mary som kom omveien fra Danmark, med singelen «Jimi Janis og Brian», en omskriving av den amerikanske «Abraham Martin And John». Dette var en av de første norske innspillingene som hørtes ut som en verdenshit, men dessverre ikke ble det. Vi fikk til gjengjeld tidenes første (og lenge eneste) norske internasjonale fulltreffer i «Sultana» med Titanic, som hadde slått seg ned i Frankrike. Den aller største norske åpenbaringen på rockfronten var Junipher Greenes banebrytende dobbeltalbum «Friendship», som jeg regner med vi kommer tilbake til når det eksakte 50-årsjubileet kommer til høsten.

[ Les også: 1966 - nye gode vibrasjoner ]

Jeg ser på mine egne hitlister fra 1971 at de bærer sterkt preg av sanger som ikke ble store hits – Michael Nesmiths «Silver Moon» og Manfred Manns versjon av Randy Newmans «Living Without You» var to av årets aller største favoritter. Sammen med «The Turning Of Them All» med gruppa Deadwood som jeg aldri har hørt noe mer om. «Where Have I Been Wrong» med nederlandske The Cats, og «Poetas Andaluces» med den spanske folkproggruppa Aguaviva. Noe av dette bærer preg av lytting på piratstasjonen Radio North Sea International, som var med på å prege året mitt. For en stor popverden!

Vi skal også huske noen av utgivelsene som nesten ingen oppdaget den gangen, men som siden er blitt kjente og kjære klassikere: Det første albumet til Crazy Horse , «Bryter Later» med Nick Drake, «White Light» med Gene Clark og John Prines første. Det var heller ingen som visste at The Wailers, med Bob Marley, Peter Tosh og Bunny Wailer, og Lee Perry som produsent, spilte inn og ga ut mange av sine senere mest kjente sanger hjemme på Jamaica. Med alt dette hadde 1971 et mangfold som er til å miste pusten av når man ser på det i ettertid.