Nye takter

Arif brekker ned eventyret

Med hjelp av Sølvgutter og snøgutter er «Arif i Waanderland» en kompleks, popete og følelsesladd reise som peker tilbake på Arifs egen oppvekst, identitet og historie.

Dagsavisen anmelder

6

Arif

«Arif In Waanderland»

Nora Streams

###

Arif har vokst og går selvransakende til verks når han skriver sitt tredje album. Tråden er plukket opp fra «High End/Asfalt», tilbake til før «der vi starta» i introen fra debutalbumet fra 2015. Den sinte og tilbakeskuende Arif møter nå seg selv og sin historie fire år senere i en mer pragmatisk og progressiv tone med «Arif i Waanderland».

Morten Gillebo, alias Mogilla er hovedprodusent, og sammen med Filip Kollsete står de for samtlige av konstellasjonene som oser av Arifs velkjente identitet, sound og persona – men i nye former og retninger. De tapper saft nokså bevisst og med stødig hånd fra låtenes respektive bestanddeler. Åpningen «Waanderland» er et godt eksempel: Det uskyldige, rene, pene og blåøyde bildet på «norskhet» manifesteres av Sølvguttenes sakrale koring innledningsvis. Det møter Arifs særegne og sjelfulle røst, før det til sist blender inn i lyden av Snow Boyz-brødrene og Eben Jr. Kontrasten mellom alvor og ironi forsterkes i vokalene til Paulo og Rafael Domingos seg imellom, som også spiller på sitt varemerke med sin karikerte gebrokne «utlending»-flow.

Bare vokal-mangfoldet i seg selv speiler Arifs uttalte alter ego: En fyr som har pendla mellom Bærum og Oslo sørøst, og prater en miks av god norsk og veldig gebrokkent, og som har blitt stempla uansett hvilken side av byen han har vært på for å – for å si det på Ibsensk – ikke være seg selv nok. Samtidig er introen ertende: Hooket bygger så veldig opp til en forløsning, et refreng, men det er som det ombestemmer seg og trekker seg tilbake til hovedbeaten. Den gir god brus, men uten for mye sukker til belønningssenteret i hjernen.

Denne selvbevisstheten over eget uttrykk holdes intakt utover albumet ved at det sonisk og verbalt peker på seg selv, gjennom å tidvis være køddent og lekent. Sounden gir, i likhet med debutalbumet, fortsatt stikk til klubbmusikk anno 90- og 00-tallet, som på «1000 Netter», eller «Eskimoblod», som refererer smått ironisk til technohiten «Dear Jessie» av Rollergirl. Det oser også av den Arifske [sic] bruken av køddete allegorier, som «Søppeldynga inni hodet mitt/ Kildesorterer de tankene/ Den rosa er også min favoritt», eller som når han insinuerer at ei jente er så digg at selv verdens mest kjente blinde fyr (og en av verdens beste artister) kan se hvor pen hun er på hiten «Hvem er hun».

Hans befriende selvironiske og ærlige stil har en balanserende effekt. Selv alvoret og sosialrealismen kommer gjerne med et visst snev av komikk og selvironi. Ingen av låtene blir helt svart/hvitt, som eksempelvis på hyllesten til Bogerud – «Bogerud vi tjener schmoney/ Skulle ønske de kunne si det samme/ Meg og mine homies kom fra nothing/ Eneste vi regner med er død og kalkulator/ Sip, sip, til det ikke er no/ Drypp, drypp når jeg har på klær nå/ Svarting Linges vei de veit nå/ Scharffenbergs vei de veit nå/ Hæ/ Kanke høre deg her oppe hæ?/ Føler meg som Montana jeg bare hæ?/ Hun kaller meg the goat nå jeg bare bæææ/ bæææ»). Han tar selvkritikk og viser ydmykhet på kjærlighetslåten dedisert til moren med den gospel-infiserte «Malaika» («engel» på swahili) som låner tittelen fra en kjent vuggesang fra Tanzania som moren sang for ham, og samples inn sluttvis. Her har også Tøyen-nykommeren Musti funnet en kledelig plass på introen.

Les også: Brenn: Rock i full fyr (Dagsavisen+)

Oppskriften er forseggjort. Balansen mellom alvor, original urban pop, spenstig vokabular og riktig mengde køddete krydder er så gjennomført som den kan bli. Men det er gjennom retrospektivet på sin egen oppvekst og foreldrene sine at det personlige blir politisk. Arif tar tak i noe som har stor klangbunn i dagens samtid: «Waanderland» er både hans egen og foreldrenes drøm om Norge – og møtet med realitetene, gjengitt i coverarten, der Arif står foran et digert dødninghode som inngangen – eller kaninhullet – til «drømmelandet», eller snarere «What the fuck»-landet.

I stedet for å møte faren Nassors valg og skjebne («fulgte ikke rådet fra Biggie/ Ble high på min egen supply») med sinne som han har gjort før, er han denne gang mer pedagogisk og empatisk, idet han ikler seg farens rolle og skaper et annet narrativ enn vi har fått i introsporet på «High end/Asfalt». Det kommer i tre deler, og føles som en karakterskildring som kunne vært henta fra den britiske serien «Top Boy». At refrenget på del 2 er sunget av en nordlending, pop-nykommeren Ruben Markussen, forsterker tematikken ytterligere: Språk, geografisk tilhørighet og ulikhet er jo nettopp det som er rota til at utenforskap oppstår, og dernest destruktivitet. Og det kunne ikke vært mer eksplisitt i avslutningsnummeret, som mildt sagt taler for seg. Det er i denne godt uttenkte synergien mellom det verbale og soniske at «Waandaland»-universet som helhet resonnerer sterkt.

Les også: Aslak Hartberg: Klovn på egen hånd (Dagsavisen+)

«Arif i Waanderland» behandler identitet, klasseulikhet, rasisme, utenforskap, og hvorfor noen av oss er dømt til å leve i kriminalitet fra start – og det uten å være for insisterende, uten å være moraliserende. Men pakket inn i et svært kledelig popfilter, gjennom godt løste arrangementer som går høyt og lavt i stemningslandskapet: Alvoret er vedvarende, men det blir aldri for dramatisk eller for selvmedlidende. Et kroneksempel på god, urban samtidspop, utført med stødig hånd, estetisk selvbevissthet og selvrespekt.