Årets artister: Tok jazzlinja til toppen

I 2010 gjorde Emilie Nicolas opptaksprøve på jazzlinja ved NTNU i Trondheim. I juryen, som representant for studentene, satt Ingrid Helene Håvik.
– Alle var enige om at hun skulle bli tatt opp. Jeg husker hun sang sykt bra, sier Håvik.
– Jeg hadde fulgt med på det du gjorde siden jeg var 20, sier Nicolas. I dag er begge 27. Dagsavisen har sagt at vi ikke skal sette de to i forlegenhet med å mase om hva de synes om hverandre. Det blir ikke nødvendig, det kommer fort av seg selv.

Stor suksess

Emilie Nicolas forklarte oss tidligere i år hvordan inspirasjon fra jazzmusikken blir pop.
– Jazzen skal være impulsiv og i tida. Jazz var populærmusikk for mange år siden. Det var en ny og frisk måte å uttrykke seg på. Det er det samme som skjer med oss nå. Med musikk der man kan tillate seg å gå i dybden, og ikke gjenta det som har vært gjort før.
Ingrid Helene Håvik flyttet fra Trondheim da Emilie Nicolas kom til byen. Siden har de ikke sett så mye til hverandre, men de kjenner hverandre litt siden det norske musikkmiljøet fortsatt ikke er så stort. I år har begge hatt hvert sitt fantastiske år. Både Highasakite og Emilie Nicolas fikk 6-ere for sine album her i avisen. Begge gikk rett inn på førsteplass på VG-lista i sin første uke. På Kritikertoppen over årets beste plater fra hele verden, med stemmer fra 67 norske musikkjournalister, ble «Silent Treatment» kåret til nest beste album. «Like I'm A Warrior» kom på 4. plass. Da nominasjonene til Spellemannprisen ble kjent mandag fikk de to fem nominasjoner til sammen. Tre til Håvik og Highasakite (popgruppe, komponist og tekstforfatter), to til Nicolas (popsolist og nykommer).
– Vi har hatt et bra år i Highasakite. Jeg har ikke fått kjent på det før nå, at det gikk jo bra, det her, sier Håvik.
– Det har vært et lærerikt år. Det var deilig å bli ferdig med det første albumet, og jeg har vært på min første turné. Det har skjedd så mye, det er som om i vår er blitt i forfjor, synes Emilie Nicolas.

Les også:

• Bassparodi: All about that bitch?

Første og andre album

Highasakite har et lite forsprang på Emilie Nicolas. De ga ut sitt første album i 2012, fikk gode kritikker, og god respons fra publikum. Emilie Nicolas ble først kjent i 2013 med sin spesielle versjon av DumDum Boys' «Pstereo», laget spesielt for festivalen av samme navn i Trondheim. High­asakite var fortsatt ikke mer etablert enn at de følte konkurransen.
– Jeg ble så sjalu da jeg hørte «Pstereo». Er det dette som er den nye vinen? Jeg trodde vi kom til å gå rett i glemmeboken. Men jeg føler at det har gått bra med oss også, sier Håvik.
– Jeg har vært så sjalu på låtene deres at jeg har brutt det budet om ikke å være misunnelig, sier Nicolas. – Men hvis jeg skal skjule dette blir det bare mørkt, mener hun.  
For Highasakite var årets «Silent Treatment» virkelig «det vanskelige andrealbumet».
– Vi følte det som en ny debut. Den er jo også det i resten av verden. Vi hadde en stille frykt for hvordan det skulle gå denne gangen, men så gikk det enda bedre. Men alle var litt redde i studio. Sånt er det ikke noe å gjøre med. Vi må bare gjøre det så fint som mulig, og ikke spørre for mye om «hva tror dere». Bare gjøre det, sier Håvik.
– Man lærer ikke noe av å lage et album. Det er like vanskelig hver gang, tror Emilie Nicolas:
– Selv om dette var det første albumet mitt var det forventninger til meg uansett. Hadde jeg blitt filmet i studio hadde jeg kanskje fått en diagnose. Med alt fra hopping og dansing til å være på gråten. Selv om alle sa til meg at det låt bra, så spurte jeg meg selv, «hva om de tar feil».

Solo eller band

– Det må være skumlere å være soloartist, tror Ingrid Helene Håvik. – Hvis vi får dårlig kritikk kan jeg sutre med hele bandet.
– Vi er jo et band vi også, et band som heter Emilie Nicolas. Jeg og Eivind (Helgerød, trommeslager) jobber sammen hele tida. Men jeg tenker det må være fint å dele på oppmerksomheten, å bli sett på som en helhet, ikke som én person. Da har publikum flere å være glad i.
– Men det er lettere å ha få en relasjon til én person, det blir mer identitetsløst med et band, tror Håvik.
Emilie Nicolas sier hun bestemmer ganske mye selv. Håvik forteller om High­asakite som en demokratisk gruppe.
– Men jeg har vetorett på enkelte ting, siden det er mine låter vi framfører. Hvis det er noe jeg ikke liker, kan jeg si det. Jeg vet ikke om jeg har lov, men jeg gjør det, sier Håvik, som også lagde også et soloalbum i fjor.

Fulle hus

Både Highasakite og Emilie Nicolas har hatt et stort konsertår. Highasakite har solgt ut Rockefeller tre ganger. Emilie Nicolas' opptredener på Bylarm var så tett befolket at Dagsavisen ble stående utenfor og høre på. Også hun solgte fort ut Rockefeller etter plateutgivelsen. Likevel er hun fortsatt ikke helt komfortabel med den nye rollen.
– Det avslappede følelsen jeg hadde til å begynne med er blitt borte. Jeg synes det er absurd at det står folk på første rad og kan sangene mine. Jeg blir satt ut. Det der er noe man må lære å forholde seg til. Jeg synes ikke det er naturlig å stå foran mange mennesker og synge mine egne sanger. Men jeg gjorde en konsert i Bergen som var den første der jeg ikke fikk noia, og bare hadde det fint på scenen.
Ingrid Helene Håvik: – Det er noe med følelsen av at folk vet hva de skal få. De kan tekstene, og vet om vi synger feil. Vi fikk mye kritikk for konserter etter den første plata. Vi var bare tre da, vi var veldig konsentrerte på scenen, og så ble det sagt at vi bare sto der og var kjedelige. Nå har vi en mye større produksjon, med store synthrigger, masse lys, som er bygd ut litt etter litt. Det er skumlere å spille i et lite rom og kreve oppmerksomhet fra noen få personer, enn for et større publikum som man ikke ser uansett.

Nye konserter

Både Highasakite og Emilie Nicolas var blant høydepunktene på Øyafestivalen i sommer.
– Øya var den store greia mot slutten av sommeren, sier Ingrid Helene Håvik:
 – Mamma kom langveis fra for å se oss. Det var et voldsomt folkehav. Veldig skummelt, men vi måtte bare gå ut og komme gjennom det. På Øya to år før hadde vi heller aldri spilt for så mange. Nå var forventningene større, vi fikk en følelse av å ha ansvaret for å underholde alle. Sånn «skal jeg ha ansvaret for at alle dere har det gøy»?  
– Øya var veldig gøy. Det kom veldig mange flere enn jeg trodde det skulle gjøre. Først kom vennene mine en halv time før konserten og stilte seg helt foran. Jeg tenkte at de ikke trengte å slåss om plassen, men da jeg kom ut på scenen var det så mange der at jeg nesten mistet pusten. Det ble en fin kveld, synes Emile Nicolas.
Highasakite har ikke begynt på et nytt album. Tida mellom turneer i Australia i vinter og Norge i vår blir brukt til å forberede nye sanger. Highasakite spiller på Sentrum Scene 30. april. Deres eneste konsert i Oslo neste år.
Emilie Nicolas gir ut singelen «Grown Up» i Storbritannia, Frankrike og Tyskland på nyåret, og skal gjøre noen opptredener der i forbindelse med lanseringen. 15. januar spiller hun på Rockefeller, på en minnekonsert for manageren Per Eirik Johansen som døde samme dato i år. Hun har ny, allerede utsolgt, konsert på Rockefeller 14. februar, en ekstrakonsert etter den utsolgte konserten i november.
geir.rakvaag@dagsavisen.no