Arcade Fire sluknet i regnet

Arcade Fire

Amfi

3

«Thank you. We’re called the Arcade Monkeys», spøkte Win Butler på slutten av settet til Arcade Fire, som de altså egentlig heter. Arcade Fire var det første virkelig store navnet ut på årets Øya-festival, før Arctic Monkeys skulle avslutte kvelden på hovedscenen.

Og bare sånn for å flagge hvor jeg står, så meldte jeg før konserten at dette ble kvelden der det skulle avgjøres: Hvem er verdens verste band – Arctic Monkeys eller Arcade Fire? Begge er band jeg engang har likt, men det blir stadig vanskeligere å huske hvorfor, ettersom særlig Arcade Fire er blitt uutholdelig pompøse, og dessuten gnålete og gjøglete på en annen måte enn kveldens konkurrent.

Den kanadiske ni mann-og-kvinners rock-truppen gjorde en kortversjon, ca 90 minutter, av sine vanlige konsertsett, med mest låter fra sine tre siste album, «Reflektor» (2013), «Suburbs» (2017) og årets «Everything Now», som er de tre Arcade Fire-platene jeg liker minst, faktisk mindre og mindre. Men det var da ikke bare dårlige vibber fra meg som gjorde at konserten falt såpass pladask til jorden i småregnet? Iallfall helt fram til ekstranumrene fra debuten «Funeral» (204), framsto bandet merkelig uengasjerende, lenger bak enn 50 meter fra scenen var det liksom ingen respons, uansett hvor hardt bandledere-ekteparet Win Butler og Regine Chassagne prøvde å piske opp stemningen. Du kan ikke mase folk til å danse heller. Og så er det kanskje ikke bare meg, da, som synes at det danseorienterte materialet fra særlig «Everything Now» er helt fundamentalt ugroovy.

Les også: Stor test av spisestedene på Øyafestivalen 2018: Dette er den beste maten på Øya

Den rockjournalistiske selskapsdiskusjonen «verdens verste band» omfatter oftest de som driver med store fakter og hule lyder, banaliteter fremført som store sannheter, blåst opp i stadionformat. Jo større de blir, jo verre blir det. Arcade Fire, i likhet med U2, er veldig irriterende sånn sett. De ramler ivei med tomme tønner, helt bokstavelig på Øya-festivalen i form av en gjøk som står og hamrer og hamrer på en sånn «Blikktrommen»-tromme – hva er det han driver med? Og hva er det egentlig Win Butler vil oss? Det er klart det er elementer av samfunnsatire i det de driver med for tiden. Men ironien i «Put Your Money On Me», med blinkende dollartegn på videoskjermen, blir blass på en dag hvor Øyafestivalen er solgt til et amerikansk investeringsfond.

Les også: Kort vei til den største scenen

I festival-settinger trodde jeg poenget med Arcade Fire var at de kunne piske opp en sånn vekkelses-aktig stemning, med massene i ekstase, men det skjedde altså ikke med Øya-publikummet. Og under materialet fra «Suburbs» begynte det å regne attpåtil. Men innimellom er det noe forsonende ukult og søtt over Arcade Fire tross alt, særlig når Regine Chassagne tok av seg støvlettene og danset barbeint foran publikum i sin hvite disko-buksedrakt, på «Sprawl II».

Så det ble liksom ikke provoserende kjipt heller med Arcade Fire på Øya, mest bare litt dumt og kjedelig. Til de begynte å blande inn New Orders «Temptation», helt til slutt, i «Afterlife». Da tente jeg på alle pluggene. Du kødder ikke med New Orders «Temptation». Iallfall ikke bare hundre meter unna scenen der New Order gjorde nettopp denne låten på en av tidenes aller beste Øya-konserter i 2016.  

Men bortsett fra det, var vel dette kanskje ikke så verst.

SISTE: På grunn av den uakseptable fotokontrakt dropper Dagsavisen anmeldelse av Arctic Monkeys-konserten

PS: Men alt i alt var Arctic Monkeys verst. Og fotokontrakten var dråpen. Hvor føkkings pompøse går det an å bli? Alex Turner vil vel ikke at folk skal se hvor mye han ligner på Bono med de nye solbrillene sine.