Anmeldelse: The Weeknd: «After Hours»

4

The Weeknd

«After Hours»

XO/Republic Records

Han ser mot meg med et blodig, fåret glis fra coveret og jeg lurer på om han har brukt samme fotograf og art director som sto bak Thundercats «Drunk» fra 2017. Estetikken står i stil til den gjennomgående psykedeliske tematikken. Det er et mer tydelig visuelt univers og identitet som kommer med The Weeknd denne gang, når canadieren, alias Abel Makkonen Tesfaye, skriver sitt fjerde studioalbum – det første siden «Starboy» fra 2016, etter han slapp EP-en «My Dear Melancholy» i 2018. Den sjelfylte stemmen og melankolske, nikketriggende 80-talls-synthinfiserte beaten fyller rommet på tretti kvadrat på åpningssporet «Alone Again».

Les også: Allsang med The Weeknd

Fra før har låtene «Heartless» og «Blinding Lights» kommet ut med to sammenhengende videoer, før tittellåten med nok en video ble sluppet i februar, pluss en kortfilm, signert musikkvideoregissør Anton Tammi. Med sitt romantiserte destruktive mørke virker The Weeknds visuelle univers å være inspirert av den danske auteuren Nicolas Winding Refn, med referanser til både «Joker» og «Fear And Loathing In Las Vegas». Miljøet som tegnes opp er urbant, preget av luksus og overdådighet, men samtidig tomt og øde – spilt inn på Ceasars Palace Casino i Las Vegas.

Her raver en rusa og ensom The Weeknd rundt, danser for seg selv, litt som Robyn, og kjører rundt i dyr bil. Foruten noen få scener med et par folk, blant annet produsent Metro Boomin, er han helt alene. Og hvem kjenner seg ikke igjen i dag? Om ikke det var forutsett, har han truffet spikeren på timinghuet i koronavirusets tidsalder.

Les også: Brakkesyke 2020: Kan vi alltid ha sånne konserter?

De mange tekstene om ensomhet, sorg og savn etter «kvinnen», som «Oh, baby/ Where are you now when I need you most?/ I’d give it all just to hold you close» og «I let you down, I led you on/ I never thought I’d be here without you/ Don’t let me drown inside your arms» kan tidvis leses ironisk: Som mange låttekster før, kan tørsten og tomheten handle like mye om søken etter en følelse, framfor et menneske. En som er intens og følelsesladd – og gjerne kommer i ruspåvirket tilstand. Da er det egentlig ikke så farlig om man er sammen med noen eller ikke, men lærer å like seg selv, en man gjerne tyr til når man er «scared to live again». Som en viral meme påpeker: «Stop enforcing the idea that you need to be in a relationship to be happy. Sometimes you just need more drugs».

Les også: Anmeldelse: «Church Of Imagination»: I Karin Parks katedral

Gitt ut på canadierens eget label, XO, består «After Hours» av flere sterke enkeltstående hits, og som seg hør og bør, høy standard i produksjon og vokal. Samtlige låter er skrevet av The Weeknd selv, selv om hjelpen fra den Grammy-nominerte og prisvinnende produsentrekka er stor – med følgesvenner gjennom samtlige album, og mixtapes, som DaHeala og Illangelo, og Frank Dukes som produserte «My Dark Melancholy», men også med stjerneprodusent Max Martin, Dre Moon, Tame Impala-frontmann Kevin Parker – og dessuten Cannes-prisvinnende Oneohtrix Point Never, som står bak soundtracket til Safdie-brødrenes «Good Time» og «Uncut Gems» – som The Weeknd gjorde en cameo i på sistnevnte.

Artikkelen fortsetter under bildet.

The Weeknd på Roskilde, 2017. Foto: Mode Steinkjer

The Weeknd er for lengst blant de største, men det må ikke bety at man klarer å finne opp kruttet på nytt, selv med alle penger til å kjøpe de største låtskriver-hjernene i verden. Seansen risikerer å bli ensformig, og gjør det utfordrende for den gjengse Spotify-lytter, i en tid der selv det å klare å være tålmodig med sin egen personifiserte spilleliste er utfordrende i den rastløse «scrolle-alderen».

Les også: Anmeldelse: «Fever» er noe helt annet fra Thomas Dybdahl

Det er omtrent umulig å lage noe som ikke høres ut som noe som har blitt laga tidligere. Men til tross for et mannsterkt produsent-team, minner mye om noe jeg har hørt før, også av The Weeknds eget materiale. Når den kanskje mest utprega hiten høres ut som man har rappa skjelettet og introen til a-Has «Take On Me», hvor nødvendig er det å insistere på et 14 spor langt album, når solide monsterhits isolert sett er det som premieres, og det er noe dette apparatet får til? Lite høres veldig genuint ut av detaljer, arrangement og produksjoner.

Selv sax-soloen på «In Your Eyes» blir lite prangende, kanskje fordi arrangementet ikke gir den tilstrekkelig rom, noe som kan bli ødeleggende for flere produksjoner – bevisstheten omkring timing, det å gi tilstrekkelig luft og rom, slik at de ulike lydkildene igjen skaper større atmosfære og magi hver for seg og sammen.

Men soloen lyder samtidig som den skulle vært henta fra en og annen 80-tallsballade jeg har hørt før, uten at jeg på stående fot kommer på hvilke. Da låningen bedre løst når den er bevisst og en tydelig hommage som på «Scared To Live Again», gjennom bruken av «I hope you don’t mind»-linja fra sir Elton Johns «Your Song». Problemet er bare at jeg heller går tilbake til å spille Elton John – og blir værende i hans låtunivers.