Nye takter

Anmeldelse: Tame Impala: «The Slow Rush» er høy og luftig

Kevin Parker gjør det altfor lett å gi seg hen til den naive skandinaviske illusjonen om den australske hippiedrøm – mens hjemlandet står i flammer.

Dagsavisen anmelder

5

Tame Impala

«The Slow Rush»

label

«But strictly speaking, I’m still on track» synger Kevin Parker i kjent luftig falsett. Det har gått fem år siden forrige album, «Currents». Og etter en lengre turné i sommer, har forventningene til det kommende albumet også båret frukter. Og det åpner med det som kanskje er albumets sterkeste kort: Energiske og suggererende «One More Year» setter standarden, og banker sukker inn i blodet ditt, tett etterfulgt av den eldre singelen «Borderline».

Det er lett å glemme alle problemer for en stund, gi seg hen til den naive skandinaviske illusjonen om den australske hippiedrømmen på LSD. Eller fantasien om den – selv om landet riktignok står i flammer om dagen. Tittelen på fullengderen er beskrivende for innholdet den rommer: Det er som det er mye som må ut på samme tid, men det balanseres kledelig av et tidvis rolig tempo. Det går sakte og fort på samme tid.

Tame Impala på Øyafestivalen i fjor. Foto: Lene Sørøy Neverdal

Tame Impala, som i hovedsak består av enmannsbandet og multiinstrumentalisten Kevin Richard Parker, et unikt funn i musikkverdenen. Nok en gang demonstrerer han sin særegne teft for det å skape gode låter som ikke er for generiske, ei heller for sære.

Og det likesom bare Parker som kan synge «If you think I couldn’t hold my own believe me/ I can/ Believe me/ I can/ Believe me/ I can» med overbevisning, til en låt med den like potensielt kleine tittelen «Breath Deeper», uten å høres latterlig ut. Tame Impalas estetiske vannmerke – fuzzgitar, vreng og keys skaper magi gjennom fortryllende melodilinjer. Det er alltid et originalt moment, selv om han spiller på noe kjent.

I et nylig intervju har Parker snakket om rytmikkens betydning i prosjektet, og særskilt vokalrytmen, som er selve grunnmuren i Tame Impalas musikk. Det har det alltid vært, har han fortalt. Og på dette albumet ville han utforske vokalrytmikken enda mer. Det høres. Men for å også pushe sine musikalske grenser, har også Parker pushet sine egne. Ved å heller skru opp for andre inntrykk. Det er noe som visstnok har innebåret å gjøre det ukomfortabelt for seg selv. Som å røyke seg fjern og stikke på butikken.

Men det er uten tvil låtutklekking med høyprofilerte navn innen andre popkulturelle sjangertradisjoner som Travis Scott, A$AP Rocky, Mark Ronson, Lady Gaga og Kanye West som har gitt ham mest. En ting er der det er mer eksplisitt, som soul/r & b-aktige «Posthumourus Forgiveness».

Men Parker har også uttalt at det å eksempelvis jobbe med Travis Scott inspirerte ham til å slutte tvile så mye på det han selv lager, og heller ha mer selvtillit.

Det virker også som om han har våget å stole mer på sin egen intuisjon hva gjelder eksperimentering mellom ulike sjangertypiske bestanddeler i samme låtkonstellasjon: «Lost in Yesterday» smaker som om Parker skulle putta introen til E-40s «Choices (Yup)» og et reggaeband i en blender med seg selv, mens «On Track» smaker av Thom Yorke i starten, før den utbasuneres i en herlig pianoballade – for så å gå mer upbeat.

«Tomorrow’s Dust» kan nesten virke som en etterlengta oppfølger til franske Airs over 20 år gamle «CE matin là», mens «Glimmer» hengir seg totalt til 80-tallets synthpop – alt uten å miste noe av sin egen musikalske identitet. Alt høres veldig Parker ut i en helhetlig velsmurt reise.

Les også: Anmeldelse: Ila Auto: «Piknik med døden» er full av liv (Dagsavisen+)

Selv elementer som risikerer å høre harry-cheesy ut, som fløyta i «Posthumourus Forgiveness» kan tas på alvor. Eller, den kan være begge deler. Litt som Eurovision. Du kan leve deg beinhardt inn i den totalt fengslende popdrømmen. Eller ikke, men samtidig anerkjenne Parker for sin unike låtskriverteft og dedikasjon. Strictly speaking, he is still on track.