5
KONSERT
Skepta
Rockefeller, 5.november 2019
«What Do You Mean!» Et publikumskor dominert av mørke stemmer tilhørende unge herremenn runger utover rommet på refrenget som dunker og pulserer. Det er tirsdag men det lukter og smaker som en lang natt av rastløshet og kraftig krydra parfyme, fritatt for bekymringer om hvor eller når en skal stå opp dagen etter. Det er mye «good energy», en term britiske grime-rappere har tatt patent på. Enn så lenge. Ikke minst er den speila i hovedgjesten selv.
Det er under ett år siden forrige besøk, da Skepta (i sivil Joseph Junior Adenuga) var en hakket mer rastløs showmann i selvlysende outfit som lente seg litt mer på playback og kjørte strobelys-fest. I kveld er det en langt mer fokusert og vokal-stødig Skepta som står på samme scene. Mer avslappa og balansert, og med sterk prescence. Mer edruelig, om du vil. Er det bare meg, eller har han steppet opp liveleverings-gamet med mer konkurranse fra yngre munnrappe britiske foler som Slowthai, J-Hus og Aitch?
Les også: Grime, lyden av det unge England
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Det ytre rom og ufo-tematikken i scenografien fra forrige turné er på en måte bevart: Sølvfolie-liknende aluminiumsplater dekker hele bakteppet og miksebordet til DJ Maximum, så det nesten ser ut som det skulle rammet inn en diger langpannekake - eller: (putt inn andre rus-assosiasjoner du får med sølvfolie). Det litt hjemmelaga preget passer med det gritty, upolerte og veldig britiske uttrykket og grime-stilen. Ikke minst gir det maks effekt idet det reflekterer de røde lyskasterne når det skrus på for fullt. Så enkelt er det å skape en god og stemningsfull atmosfære i dette rommet. Smart tenkt.
Les også: Skepta tente publikum
Settets dramaturgiske kurve har - ikke så overraskende - et kontinuerlig sterkt driv med flere høydepunkter enn mellom-etapper. Eller, det blir feil å si det overhodet er noen låter som bærer preg av å være «i mellom». Det er også takket være et svært dedikert publikum, som har vokst i takt med Skeptas reise mot kjendis-himmelen de siste åra.
Det er tydelig at samtlige fremmøtte har lært seg hele rekka av låter som pryder sistealbumet «Ignorance Is Bliss» og er generelt i høygir, noe som er en ren og kjær fryd å betrakte oppe fra andre platået. Vi er ikke mer enn fem nummer inn i settet, i anslaget til «Redrum», før underlaget i både første og andre etasje (sjekka ikke tredje) gynger så det synger som på danskebåten. Noen kaster en hel øl på scena. Skepta ler. Standarden er liksom satt for kvelden.
Foto: Ida Madsen Hestman
«You!» roper han, og peker ut en han finner i crowden, en med «mye energy». Det er noe han finner ofte, observant som han er, og han finner de med rare navn. Som A.J. og Boss. Men også Gina og Henrik. Han ber de være for-dansere. Men også Skepta selv ser ut til å more seg med sine norske venner. På «Energy (Stay Far Away)» står han og riktig hygger seg til synet at energiske publikummere som konkurrerer om oppmerksomheten hans, før han senere demonstrerer den beste løsninga når mange nok roper bass-riffet til «Seven Nation Army», ved å rappe versa til «Shutdown» over det.
Les også: Årets gjennombrudd
Kveldens dramaturgiske kurve har snart gått over til pentagram-format med en rekke moshpit-ringer midt i: Fra A$AP Rocky-samarbeidet «Praise The Lord» som så tar en smooth overgang til «Bet», før Skepta senere kickstarter igjen med Slowthai-samarbeidet «Inglorious», og nyklassikeren «It Ain’t Safe». Alt utført med en ertende snert.
«That’s Not Me» er nok en låt som gir god rist på skinka, før sluttvis trampeklapp på «Love Me Not». Skepta har lært seg å si «takk» på norsk: «Taaak, taaak, taaak!», sier han, og avslutter på topp med vogue-moves til «Greaze Mode». Folk er i fyr og flamme som om de nettopp kom innfaor. Og utafor står politiet for å ta «stikkprøver» av folk når de kommer ut, og dreper hele stemninga. De får terningkast 2.
Les også: Grime, lyden av det unge England