Anmeldelse Ole Paus og Motorpsycho i Operaen: Storslått mellom dur og moll

5

KONSERT

Ole Paus og Motorpsycho i Operaen

Den Norske Opera

To nær utsolgte hus på en og samme kveld i Operaen i Oslo viste hvilket lykketreff samarbeidet mellom Ole Paus og Motorpsycho er blitt. Hvem hadde trodd det.

Historien om hvordan det svært umake paret Ole Paus og Motorpsycho kom sammen og gikk fra hverandre opptil flere ganger under arbeidet med albumprosjektet «Så nær, så nær» er etter hvert godt dokumentert. På scenen i Operaen ved starten på en lengre turné var det imidlertid ingen tegn til gnisninger, annet enn en naturlig kunstnerisk friksjon mellom partene som på mange vis kan regnes som en motor i uttrykket de skaper i fellesskap.

Ole Paus er norsk viserocks evige samvittighet, mens den for anledningen utvidete Trondheims-trioen tilhører norsk rocks absolutte gullsjikt, et band i dokumentert verdensklasse som her møter nære norske viser og kanskje en og annen fordom i døra. I studio mante de fram en svært utfyllende kombinasjon av Motorpsychos egne visjoner og et syngesnakkende hode med sin helt egen agenda, men frykten for at denne kombinasjonen live kunne bli redusert til Paus med akkompagnement forsvant ved første strengeberøring.

Les også: Ole Paus med Motorpsycho: Ny start, med nytt band

Motorpsycho starter alene uten Paus, og spiller seg tette med en innstudert progrockjam av «Hvit støy» før de roper Ole Paus inn på scenen. Så var kvelden satt med to ytterpunktet som tydeligvis inspireres av hverandre. Paus med kassegitar, muntre betraktninger og notestativ forrest på scenen, bak han bassist Bent Sæther, gitarist Hans Magnus «Snah» Ryan og trommis Tomas Järmyr forsterket og nyansert med den svenske Dungen-gitaristen Reine Fiske, som veksler mellom sin karakteristiske psykedeliske gitar og tangenter.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Ole Paus og Motorpsycho. Foto: Mode Steinkjer

«Gud bevare landsbyen min» blir første sang i fellesskap. Det skal bli nært, det skal handle om Oslo og det skal i høy grad handle om Ole Paus' forhold til Oslo og alt annet han ikke liker utviklingen til. Sangene fra albumet «Så nær, så nær» danner hode og hale på konserten, men Paus tar også avstikkere til andre sanger man kunne forvente å høre på en av hans konserter, her omarrangerte og kraftig «motorpsychofisert» i uttrykket.

Les også: Ole Paus og Motorpsycho. Anmeldelse: «Så nær, så nær»: Møte ved en milepæl

Selv om Paus tar seg friheter, er det aldri tvil om at dette er en felleskonsert og at de fem på scenen rett og slett har det gøy, smått himmelfalne innimellom og lett hoderystende. Sånn blir det gjerne når begge parter er detaljstyrte og vet nøyaktig hvordan de vil ha det. Så når «bandleder» Bent Sæther gestikulerer spøkefullt bekreftende når Paus spør publikum om han snakker for mye mellom låtene, så ligger det et snev av alvor i det.

Hvordan Sæther setter i gang bandet så snart Paus trekker pusten understreker dette, men samtidig har alle konserter med Motorpsycho en egen iboende rytme som de ikke lar revne selv om de har en uforutsigbar vokalist foran seg.

72-åringen legger ikke helt fra seg egne scenenykker han heller, men han synger bedre enn vi kan huske å ha hørt ham, og med det mener vi at hans karakteristiske ru stemme bærer fram både prosjektets ideologi og skaper et naturlig bånd til et Motorpsycho som borer seg inn i Paus’ melodier og sangenes sinnsstemninger med fascinerende naturlighet.

Les også: Motorpsycho: «The Crucible» oser av musikalsk kraft

Konserten strekker seg nær to timer, og blant høydepunktene er svært fine versjoner av sangene «Vardøger» og «Tvillingen» fra «Så nær, så nær». Før sangen «Klaus og livet» roter Paus seg ut i en mildt sagt tungrodd intro til det ha mener er en veldig rar sang, men de har en helt egen stemning disse svært livsnære sangene der Paus forsøker å fange noe som er større enn fatteevnen.

Litt som Motorpsychos forhold til rocken, for å si det på den måten. Både «Helt tilfeldig» og «Fest i hovedstaden» -­ eller «Vi hører hjemme i Lissomland» med nikk til Lillebjørn Nilsen og spark til Raymond Johansen ­– blir derimot kontante sanger også live hvor Paus legger pulsen på Oslos sjel og utvikling.

Den ene nærmest som en liten krimhistorie fra Oslos gater med ukjent utfall, den andre en nidvise i ordets rette forstand som peker på alt som er stygt i Europas nye miljøhovedstad som Paus mener er som et dårlig teater ingen vil se. Det er når Paus rives med av sin egen smilende harme og Motorpsycho intensiverer den ytterligere at det virkelig rister i Operaens grunnvoller.

Bandet legger ikke to fingre imellom uansett hva som står foran dem, samtidig er de lydhøre for de såre og kloke nyansene som er så viktige i Paus allmennmenneskelige sanger. Sterkest blir det da Paus forteller om at han er ble kjent med nettrollene i Oslo for et års tid siden, det han kaller bittesmå illsinte menn som er jævlig dårlig i norsk. De får en vuggesang – «Blonde beist» - som er kveldens argeste boogie.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Mode Steinkjer

Morsommere er det når han medgir at han syns det er rart å høre en sang han skrev for lenge siden som han mener er nevrotisk og aggressiv, mens bandet som har tatt den til sin egen, CC Cowboys, gjør den søt og pusete. Det er ingenting pusete over «Nå kommer jeg og tar deg» i den versjonen Paus og Motorpsycho serverer, snarere en knyttneve breddfull av forakt for hva låta er blitt.

Les også: Motorpsychos triumfferd mot perfeksjonen

Noen øyeblikk utmerker seg, som når Paus smyger ut slitesterke sanger som «Damen i dalen» og «Store gutter gråter ikke for sånt» og det mer enn merkes at Snah og Sæther har et hjerte for utvalget som Paus bringer til torgs. Ikke minst gjelder dette «Havari» fra 1973-albumet «Blues for Pyttsan Jespersens pårørende».

Noen av disse versjonene bærer preg av at de ikke har oppstått i fellesskapet Motorpsycho/Paus, men likevel bæres de oppe av en liveinnlevelse som overgår det aller meste Paus har gjort på egen hånd. De er friske, inderlige, rufsete og dypt originale, forankret i en blanding av progrock og folk som kler tekstene. «Havari» reiser seg som en hard blues drevet fram av gitarene og innleder en liten sekvens låter der konserten nærmest tolker temperamentet som ligger i bunnen for disse visene som går i strupen på urettferdigheten og paradoksene Paus alltid har vært opptatt av.

Les også: Anmeldelse «Menneske, kjære menneske»: Brenner til siste dikt

Artikkelen fortsetter under bildet.

Ole Paus og Hans Magnus Ryan. Foto: Mode Steinkjer

Naturlig nok ender sekvensen i en fandenivoldsk og nydelig vindskeivt dronende versjon av «Mitt lille land», breddfull av sårhet og galle. Så er det klart for ekstranummeret, som ikke overraskende er den langtrukne og episke «Ruinbyen», som i symfonisk innpakning blir et storslått og over kvarteret langt høydepunkt først med alle tilstede, men som avslutningsvis etterlater Paus alene i mørket med tanker om fødsel og død, frykt og en inderlig bønn om å være til.

Det som begynner i dur og fortsetter med torden, ender så mollstemt at veggene i operaen dirrer av tilbakeholdt jubel. Når den bryter løs er det ingen tvil om at alle fikk nøyaktig det de kom for, om ikke litt mer.

Anmeldelsen er basert på den første av to konserter i Operaen.