Anmeldelse Motorpsycho: «The All Is One» utgjør kronen på verket

6

Motorpsycho

«The All Is One»

Rune Grammofon

Trioen Motorpsycho med base i Trondheim har på ingen måte gått stille i dørene de siste årene. Snarere har de etter over 30 år som band gått inn i noe som minner om en ny ungdomstid, mer modne enn noensinne og med bruk av impulser som en gang i tida ville vært uhørt for både bandet og for fansen, men som i dag føles som en helt naturlig visuell forlengelse av bandets musikalske uttrykk. Overskuddetet har også ført til albumprosjektet «Så nær, så nær», et samarbeid mellom Ole Paus og Motorpsycho med påfølgende konserter i Operaen og en turné som ble amputert da koronaepidemien satte konsertlivet på vent.

«The All Is One» er imidlertid den tredje og den mest omfattende platen i det som nå betegnes som en trilogi med maleren Håkon Gullvåg som en fellesnevner. De første albumene, «The Tower» og «The Crucible», framstår som to stjerneskudd med inspirasjon dels hentet fra Gullvågs malerier, det første som bandets «gjenfødelse» og sistnevnte preget av den monumentale låten «Lux Aeterna» som en manifestasjon av tankens flyt mellom det avslørende lyset og det infernalske mørket som plasserer Motorpsycho i midten av sitt eget rike. I bandets eget rikes midte finner vi i høy grad også kjernen i «The All Is One», som etter gammel CD-regning også er for et dobbeltalbum å regne.

Koronaepidemiens restriksjoner ga Motorpsycho utfordringer i lanseringsplanene, men utover den tekniske ferdigstillelsen var det meste av innspillinger gjort, og med det også ivaretakelsen av energien som flyter som en tjukk, honninggylden og ubønnhørlig lavastrøm gjennom et album som sammenfatter nær sagt hele bandets kunstneriske virke i to atskilte deler. Eller tre, om man vil, om man tar med en og annen «smålåt» innspilt hjemme i Trondheim.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Håkon Gullvågs malerier preger både forsiden på omslaget til «The All Is One» og bookleten. Foto: Rune Grammofon.

Les også: Ole Paus og Motorpsycho. Anmeldelse: «Så nær, så nær»: Møte ved en milepæl

Den ene sentrale delen ble innspilt allerede i september 2019 i Black Box Studio i Frankrike sammen med den svenske Dungen-gitaristen Reine Fiske, som ved flere anledninger har vært en stilsikker forsterkning også i bandets livebesetning. Den andre hoveddelen i det som danner «The All Is One» bygger på samarbeidet fra livekonstellasjonen der også felespiller og Steamdome-sjef Ola Kvernberg og saksofonist Lars Horntveth er med, sett blant annet på fjorårets Øyafestival. Denne studioøkta fant sted i Ocean Sound Studio på Giske i november i fjor.

Og som et nav i det hele er det man kan kalle selve midtstykket i det «triptyket» som «The All Is One» framstår som, selve tavlen som åpner seg bak de omkringliggende og tematisk beslektede låtene, og som består av en femdelt syklus direkte inspirert av tematikken i Håkon Gullvågs kunstnerskap og malerier. Dette ble innspilt på Giske og var også utgangspunktet for bestillingsverket til Olavsfestdagene i Trondheim i 2019, et konsertverk som også fant veien til Øya.

Med samletittelen «N.O.X.» er dette et nær tre kvarter langt og sammensatt musikalsk monster der både Horntveth og Kvernberg er kreditert som låtskrivere sammen med Motorpsycho-besetningen Bent Sæther, Hans Magnus «Snah» Ryan og Tomas Järmyr. I livesammenheng bød oppføringen av verket på visuelle bedrag i form av forheng foran scenen og abstrakt videografikk der jordfargene og naturelementene fikk dominere. Dette er også farger også i studioversjonene bidrar til å fargelegge musikken sammen med Gullvågs tematiske manifestasjoner som springer ut av det mytiske og det mystiske. Men uten gardinene og med fri tilgang til egne assosiasjoner framstår «N.O.X.» som noe av det mest helhetlig sammenfattende bandet har gjort, hvor de også greier å knytte sin egen impulsverden til malerens farger.

Her er inspirasjonen fra den drømmende rocken, fra psykedelia og ikke minst progrock, nydelig tegnet med alt fra de stilleste og vareste virkemidlene (som i «N.O.X. I: Circles Around The Sun p.t. 1», til den drenende og lekende kraftrocken i «N.O.X. IV: Night Of Pan», en sekvens ethvert 70-tallsband ville drept for å ha skrevet.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Bent Sæther på Øya under «Håkon Gullvåg-konseten». Foto: Mode Steinkjer

Les også: Her er de beste platene i 2020 - så langt

Når «The All Is One»-lerretet er spent til bristepunktet utover det, kommer det av at overskuddet som preget de melodiøse låtperlene på de to første platene i trilogien fortsetter å komme på denne tredje. «The Same Old Rock (One Must Imagine Sisyphus Happy)» føyer seg ikke bare inn i Motorpsychos rekke av smått geniale og tvetydige titler, men er også en låt som vil blir sentral i bandets «beste»-lista når den en gang skal skrives ned. Også andre av de frittstående låtene er av en kaliber som ville gjort albumet som helhet til et lite mesterverk selv uten «N.O.X.»-delen. Når den så ligger og gnager som en vakker, urovekkende og tidløs kvernstein i det hele, er det klart at «The All Is One» er nok et uforlignelig verk fra den utvidede trioens hånd og den mest presise kronen de kunne mønstret på et verk som har tatt dem tre album å fullføre.