Nye takter

Anmeldelse: Maria McKee: «La Vita Nuova» er et stort comeback

Maria McKee har en lang og god historie bak seg. Men det er 13 år siden sist når hun nå kommer tilbake med et av sine sterkeste album.

Bilde 1 av 4

Maria McKee slo gjennom som ung og lovende 19-åring fra Los Angeles med gruppa Lone Justice i 1985. Hun tok fort så sterk styring i gruppa at hun like godt kunne gå videre alene. McKee ble en høyt respektert soloartist utover hele 90-tallet. men i det nye århundret ble møtene mer sporadiske. Det er 13 år siden sist vi hørte fra henne. Vi hadde nesten glemt Maria McKee, når hun nå kom med «La Vita Nuova», og festet seg i bevisstheten igjen.

Maria McKee er en sånn artist som er mest kjent for én sang som ikke har noe med resten av repertoaret hennes å gjøre. «Show Me Heaven» ble laget for Tom Cruise-filmen «Days of Thunder» i 1990, og ble en massiv hit. Den toppet listene i mange land, inkludert Norge, her hun holdt fast på førsteplassen i ti uker. Selv mislikte hun sangen så sterkt at mange gikk skuffet hjem fra konserter siden hun nektet å synge den.

– Jeg er blitt eldre, og har lært meg å ta dette mindre høytidelig. Plutselig har jeg en hit, og det med Tom Cruise på plateomslaget! Hvordan skulle jeg kunne ta dette alvorlig, sa hun i et samtidig intervju med Nye Takter. Men mange andre har fortsatt et nært forhold til denne sangen. Ane Brun spilte den inn på coveralbumet «Leave Me Breathless», som attpåtil er oppkalt etter ei tekstlinje i «Show Me Heaven».

Maria McKee har alltid gitt storebroren æren for at hun begynte å lage musikk. Bryan MacLean var gitarist i gruppa Love på 60-tallet. Det var han som skrev «Alone Again Or» og «Andmoreagain» på det klassiske albumet «Forever Changes», på disse sidene regnet som et av tidenes aller, aller beste. Selv om han var 18 år eldre hadde de god kontakt, og det var han som fikk henne til å starte band.

Det første gjennombruddet kom med gruppa Lone Justice, en liten sensasjon i countryrockmiljøet med debutalbumet i 1985. Ifølge Per Ole Oftedals anmeldelse i Nye Takter var det ikke tvil om hvem som var hovedpersonen: «Sentralt i kvartetten står vokalist, gitarist og komponist Maria McKee. En kvinneskikkelse så sterk at ikke Sally Field kunne tilført noe av verdi (Sally Field, stor skuespiller på den tida, 2020-anm.). Hun har en levende stemme, en slags råere utgave av Dolly, Linda og Emmylou, med kledelig vibrato og kontrollert hulking. Akkurat passe påtrengende».

På oppfølgeren «Shelter» fra 1986 var countrytaktene borte, Little Steven var blitt produsent, og Maria McKee spilte en enda sterkere rolle. «Bevisst, observant og inspirerende pop», skrev anmelder Hasse Farmen i Nye takter. Det var også han som møtte Maria McKee i forbindelse med konserten på Sardine’s året etter. Da fortalte hun de som begynte å bli forvirret at hun ikke var country, ikke rock, bare det hun til enhver tid var inspirert av.

Dette har vært noe av moroa med Maria McKee. Hun har vært så overstrømmende opptatt av god musikk. Da jeg møtte henne i 1996 innrømmet hun at hun var en håpløs platesamler. – Jeg refererer til platesamlingen min hundre ganger hver dag, sa hun og la til at alt hun gjør selv er et resultat av alt hun har hørt på.

I 1985 fikk Feargal Sharkey fra The Undertones sin første solohit med Maria McKees sang «A Good Heart». Han fikk en hit til rett etter, med «You Little Thief», skrevet av Benmont Tench fra Tom Pettys Heartbreakers. Siden Tench og McKee nylig hadde vært et hett par har det vært en alminnelig oppfatning at Feargal Sharkeys to første singler handlet om det samme forholdet, sett fra to sider. 30 år etter påsto Benmont Tench at dette er en myte, «men en seiglivet en», i en post på Twitter.

Uansett, mange ble betatt av Maria McKee på denne tida. Hun gjorde en fin duett med Robbie Robertson fra The Band i «Somewhere Down The Lazy River», med en særdels romantisk tilhørende video. Og det skotske bandet Deacon Blue skal ha skrevet sin mest kjente sang «Real Gone Kid» inspirert av å ha sett henne på scenen fra sin posisjon som oppvarmingsband.

Solokarrieren til Maria McKee hadde mange gode sider. Den selvtitulerte solodebuten fra 1989 har mange gode sider, men hadde en litt for overdådig popfølelse for mange. Det var også denne som la grunnlaget for «Show Me Heaven». «You Gotta Sin To Get Saved» fra 1993 var sterkere og mer personlig, og «Life It Sweet» fortsatte den gode oppturen i 1996. Mellom dette lagde hun enda en høyt verdsatt filmsang, «If Love Is A Red Dress (Hang Me In Rags)» fra «Pulp Fiction». Det har ikke vært noe i veien med de tre albumene i det nye århundret, men vi merket at interessen begynte å avta, både vår og kanskje også hennes egen?

– Jeg var fryktløs da vi startet Lone Justice, men jeg var helt uberegnelig samtidig. Denne bransjen er ikke kjent for å la folk vokse i sitt eget tempo, og jeg mistet mye av selvtilliten til slutt. Den kom omsider tilbake da jeg var gammel nok til ikke å ha noe å tape lenger, fortalte Maria McKee meg i 1996. Nå er vi 24 år eldre enn dette igjen. Og her kommer et nytt album, med en historie om at hun hadde enda mindre å tape nå.

Det nye albumet er oppkalt etter en av Dante Alighieris første verker. «La Vita Nuova», eller «Det nye livet». For Maria McKee er det nye livet et resultat av en rekke hendelser. Moren ble dement, hun kjente stadig sterkere på sin egen barnløshet, og ekteskapet gikk i stå. Med dette kom en ny oppvåkning, en ny seksuell orientering, og nye sanger som bare trengte seg på. Hun skal ha laget over 40. 14 av dem har fått plass, albumet varer i over en time, som vanligvis er for langt, men som virker nødvendig her.

«La Vita Nuova» begynner med at minnet om Maria McKees store, sterke stemme umiddelbart kommer tilbake, i store og dramatisk orkestrerte «Effigy». John Cale, David Bowie og Scott Walker nevnes som inspirasjon for de nye ambisjonene, men også den nevnte «Forever Changes» med Love. Vi hører også påvirkningen fra de moderne folkesangene til Sandy Denny og Kate Bush, spesielt i «Right Down To The Heart Of London», en hyllest til hennes nye hjemby.

De tekstmessige ambisjonene er også høye. McKee har forklart av sangene har et overordnet konsept. Dette er ikke sanger som enkelt og greit handler om det ene eller andre, men hun forteller at de er sterkt preget av hennes tanker om livet slik det er blitt, fra en undertrykt oppvekst til en ny moden erkjennelse. «I have an existential understanding of what the poets mean when they refer to love», synger hun i «The Last Boy». Nei, jeg skjønner heller ikke helt hva hun mener, men det høres bra ut.

Det meste av den gamle musikken til Maria McKee, Lone Justice også, er merkelig nok fraværende på strømmetjenestene. Det nye albumet er nå tilgjengelig for alle, og det er godt å høre henne igjen.

Mer fra Dagsavisen