Anmeldelse: «Legends Never Die» av Juice WRLD: Døden lever lengst

5

Juice WRLD

«Legends Never Die»

Interscope, Grade A Production

Døde menn går ikke bare på ski, de er også ekstremt populære som artister. Det er en farlig, men kanskje uunngåelig trend, dette kulturfenomenet som går ut på at døde artister får legendestatus og gudestatus. Spesielt om man som ung og lovende dør tidlig som følge av en livsstil som er litt mer risikofylt.

Jim Morrison, Amy Winehouse, Kurt Cobain, Janis Joplin, og Jimi Hendrix er blant artistene som utgjør «27 Club» – artister som har dødd i en alder av 27 år. Og du har artister som dør så vidt de har runda 20, som XXXTentacion og Lil Peep. Dette har Jarad Anthony Higgins, alias Juice WRLD, også rappet om – «What’s the 27 Club? / We ain’t making it past 21». Han rakk knapt å fylle 21 år selv, før han fikk et anfall og døde av det som angivelig var en uheldig overdose, i desember i fjor.

Fellesnevneren for mange større artister som de siste åra har gått vekk – tidlig eller sent i livet – er i hvert fall at det ofte har skapt en enorm lyttertrang til musikken deres like etter deres død. Og det er lite som tyder på at tendensen vil avta i dag med Juice WRLD som det store eksempelet på at det er de døde som gjør det best på hitlistene om dagen: Han er den tredje artisten noensinne, etter The Beatles og Drake, til å stå for halvparten av låtene på topp ti på Billboard «Hot 100»-lista på samme tid.

De er alle å finne på hans posthumt utgitte album «Legends Never Die». Dermed trumfer han også Billboard-topplista for låtskrivere for første gang, med 17 av sporene, ledet an av «Come & Go», med Marshmello, på 2. plass. Og ikke nok med det: Med over 497.000 solgte album, basert på digitalt salg og strømmetall, markerer «Legends Never Die» den største posthume albumdebuten på 23 år, siden Tupac og Notorious B.I.G. posthumt ga ut albumer i 1996/97.

Juice WRLD har vært nokså travel etter sin død – ikke at han ikke var det før heller – angivelig skal han ha etterlatt seg rudt 2000 låtskisser. Og foruten «Legends» har han medvirket på sitt idol Eminems «Godzilla» fra «Music to Be Murdered By», og som gjest på G Herbo-låten «PTSD» med Chance The Rapper og Lil Uzi Vert, da med følgende påfallende linjer: «I got a war zone on inside of my head/I made it on my own, they said I’d be in jail or dead».

Ikke at denne typen tekster er så nytt for Juice – foruten den harde realiteten, og konteksten som hans siste albumtekster kommer i nå, på spor som «Wishing Well»: «I can’t breathe, I’m waiting for the exhale/ Toss my pain with my wishes in a wishing well / Still no luck, but oh well / I still try even though I know I’m gon’ fail / Stress on my shoulders like a anvil / Perky got me itching like a anthill / Drugs killing me softly, Lauryn Hill / Sometimes I don’t know how to feel».

Glorifisering av selvforakt og destruktiv livsstil, og å frigjøre seg fra smerte, går som en rød tråd gjennom albumet: «Drain out bad energy / forget the bad memories» («Bad Energy»). Når sannheten er vond å fordøye, er det bedre å heller hive nedpå noe Kodein, for å reparere det skadde sinn – «My anxiety the size of a planet» («Righteous»).

En ting er i hvert fall sikkert: Emorap er ikke langt unna emopunk. Å ikke ha det komfortabelt med sitt eget hode, romantisert destruktivitet og død, er drøvtygde temaer på begge bingobretta. «Come & Go» og «Man Of The Year» er begge hybridøvelser som demonstrerer hvor nære sjangrene ligger hverandre i dag. Førstnevnte låt topper dessuten Billboard-topplista for rock og alternativ musikk, bare sånn for å gni det inn om du har bestemt at du ikke liker rock, men sverger til rap og Juice, eller motsatt.

Det som gjør «Legend Never Dies» til et interessant album, er imidlertid Juice WRLDs evne til å stadig få brukte ting til å høres nye og friske ut, som da han samplet Stings «Shape Of My Heart» på «Lucid Dreams» – enda Nas hadde gjort det for lenge siden. Han utviser en melodisk låtskriver-teft og evne til å skape tilgjengelige tekster som fortsatt rører og resonnerer, i møte med sin sterke tilstedeværelse og flow.

Dette i kombinasjon med at tekstene er enkle å lære seg, ja faktisk limer seg raskt fast til hjernen. Jeg setter gjerne alt på repeat igjen så fort hele seansen er over, og jeg er langt fra alene. At han treffer mange, er noe Juice’ Billboard-liste-tilstedeværelse speiler.

Det 21 låter lange albumet oppleves ikke overflødig, heller, noe som i seg selv er imponerende i dag, da albumformatet i popkulturen har en hard tid, og enkeltlåter er det som pushes fram i en konkurransetung bransje. Men så blir det også denne ekstra dimensjonen som gir det hele tydelig autentisitet: Han lever opp til det han dikter om.

Det er tilfeller der man kan lure på om et uttrykk eller verk er interessant til tross for at kunstneren bak det er død, eller om man tillegger det merverdi nettopp fordi kunstneren er død. I dette tilfellet vil jeg si det er både òg. Det er alltid en risiko for at noen vil klemme store penger ut av at noen er døde, dessverre, men her virker i hvert fall verket å være i god stil med kunstnerens intensjoner og uttrykk. Venter spent på hva som skjer med de 2000 resterende låtskissene.