Anmeldelse Kvelertak: «Splid»: En dans med apokalypsen

Kvelertak er tilbake med ny vokalist og albumet «Splid», en perfekt kombinasjon i møte med en dyster framtid.

6

Kvelertak

«Splid»

Petroleum

«Elgitar, kåm on»! Kvelertaks nye vokalist Ivar Nikolaisen gir en og annen kontant instruksjon på bandets ferske album «Splid», slik han også gjør i sitt andre band, The Good The Bad And The Zugly. Men der stanser også all likhet mellom de to på hvert sitt vis markante bandene innen norsk rock. For mens GBZ regjerer punkrockens undergrunn, er og bli Kvelertak i en divisjon for seg, som et av norsk metals mest internasjonale band, ikke minst etter supportturneen for selveste Metallica eller jobbene sammen med Mastodon.

Men det var i går. Nå kommer «Splid», det første albumet siden Ivar Nikolaisen overtok mikrofonen i bandet der vokalen gjennom tre album og hundrevis av konserter har vært et sleggeslag i seg selv. Og vokalen blir ikke mindre sentral for uttrykket og lydbildet med Nikolaisen på plass. Siden han glammet fram Silver har han vært en av landets mest energiske og egenartede sjangervokalister. På «Splid» og med rogalandsdialekten som spydspiss på de fleste låtene, bidrar han til å løfte Kvelertak ytterligere fram og opp, ikke minst gjennom formidlingen av tekster som denne gangen blir bortimot forståelige og en tematikk som gjør det enda tydeligere at bandets agenda er til det beste for naturen. Om de innimellom framstår som høyere og mørkere i hjelmene enn sverdene på fjellet ved Hafrsfjord, er det ingen som kan ta Kvelertak til inntekt for meninger til høyre for venstresiden i norsk politikk.

Les også: Kvelertak tar nye grep og skaper «Splid»

Artikkelen fortsetter under bildet.

Kvelertak: Splid

Musikalsk blir «Splid» en videreføring av det beste fra forgjengeren «Nattesferd» (2016), bandets tredje studioalbum som framsto som «en restart uten å forlate alt de står for», som vi skrev den gangen. Det var et skarpere album hvor bandet framsto som mer avslappet og med en evne til å fornye seg selv og omfavne energien de viser live. «Splid» kan knyttes til det samme. Det er knallhardt og tungt som en monstertraktor i frigir over Jæren, men her er også nyansene, de massive veggene spikret opp med tre gitarer på rad og melodier som tåler stormkastene som ligger i kvelertaks massive trøkk, hvor trommene ligger langt framme i lydbildet og Nikolaisens vokal blir et snerrende, gnurende instrument i seg selv, enten lyden kan klassifiseres som thrash, metal eller pønk eller alle bestanddelene blandet sammen, som i låten «Delerium Tremens».

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!

Kvelertaks internasjonale gjennomslagskraft demonstreres ublidt og nydelig i for eksempel «Crack Of Doom», der Troy Sanders fra nevnte Mastodon gjester på vokal. Låten kunne lett blitt innlemmet på et av Mastodons tidligere album, med knivskarpe riff og en melodisk lekenhet som bygger seg opp mot feststemte kommende klassikere som «Dischord». Likevel er det når de synger på norsk at det virkelig lukter dommedag. Kort sagt, «Splid» er lyden av drømmer som råtner på rot, og det nytter ikke å gjemme seg, slik de synger om i «Stevnemøte med Satan», som sammen med «Fanden ta dette hull» manifesterer seg som albumets skarpskårne og komplekse omdreiningspunkt, låter som kan komme til å stå igjen som frampek på hvor bandet er på vei.

Les også: Straight outta Hadeland. Anmeldelse: The Good The Bad And The Zugly: «Algorithm & Blues»

Framfor alt er «Splid» et album som med tydelige ironiske sting hyller opphavet samtidig som advarslene ringer som dommedagsklokker. De synger om at Sigbjørn Obstfelder var litt sytete da han undret på om han var på feil klode siden han tross alt var født i riktig fylke (nærmere bestemt i Stavanger), men det er ikke bare positive vibrasjoner å spore på «Splid» heller, spesielt ikke når de hyller «Rogaland». Mennesket er det eneste dyret som vil seg selv vondt, slår de fast på «Tevling», og i det hele tatt bruker Kvelertak rockens mest ekstreme plattformer til å la vikingblodet bruse mot klimafornektelse og rovdrift på naturen. Om det går en slags linje mellom dem og Obstfelder går det en enda tydeligere linje mellom «Splid» og Øyvind Rimbereid og hans klimaapokalyptiske diktsyklus «Solaris korrigert», om hva «Aig» tenker om robotarbeiderne på havsokkelen utenfor Stavgersand – Rimbereids versjon av framtidas Rogaland. Hva ville de sagt om de kom opp til overflaten og så ødeleggelsene? De ville blitt «skeimfull», mener Aig og peker på miljøkonsekvensene, «apocalyptsen», «skreikmare», «ordin beauti draumen!». Kvelertak bøyer og tøyer rogalandsmålet og de samme undergangstunge uttrykkene litt på samme måte som Rimbereid gyver løs på framtidsnorsken. I «Rogaland» heter det: «Me he plyndra alt og alle sia sjuhundreognittitri/Så ikkje kom med den at me bare ska la oljå bli». Kvelertak synger om at vikingblodet «pumpe som aldri før» og «Ragnarok e kje fremmed lengre», og i deres verden er gjerningene til djevel og menneske like ille. De viker heller ikke en tomme fra sjangerens mange forgreininger av ondskap tolket inn i et system, men de gjør det med en finesse og en ydmyk selvsikkerhet som gjør dem til best i sin klasse akkurat nå. På det viset blir «Splid» en sanseløs, men også tankevekkende dans mens vi venter på apokalypsen.