Nye takter

Anmeldelse: Judy Collins og Jonas Fjeld - engler i Operaen

Judy Collins kom som en engel, inn i sangen og musikken til Jonas Fjeld og Chatham County Line i Operaen lørdag.

Dagsavisen anmelder

5

Konsert

Judy Collins, Jonas Fjeld og Chatham County Line

Den Norske Opera

To fulle hus i Den Norske Opera viser forteller at forventningene er høye når Judy Collins og Jonas Fjeld møtes til felles konserter. Deres album «Winter Stories» ble svært godt mottatt før jul, og her blir sangene levende. Som på plata har de med seg Chatham County Line, den særdeles spilleglade bluegrassgruppa som vi har hørt med Jonas Fjeld ved flere anledninger før.

Det er heldig at Fjeld i sin tid spilte inn et album med Rick Danko og Eric Andersen, og at Judy Collins naturlig nok lånte øre til dette. Hun likte «Angels In The Snow» («Engler i snøen») så godt at hun langt senere spilte den inn på et eget julealbum. Når Fjeld og Collins etter enda noen år er framme ved et formelt samarbeid er det med et helt album fullt av vintersanger. Men konsertene deres sammen blir heldigvis mye mer enn bare «Winter Stories», som ville vært en påminnelse om vinteren som aldri kom som den skulle. Begge kommer også til å framføre sentrale sanger fra sin egen karriere.

Konserten begynner med Collins' egne «Mountain Girl». En selvbiografisk sang om Colorado-jenta som dro til storbyen – i hennes tilfelle New York, og gjorde seg kjent. Stemmen er høy og klar som den reneste fjellufta. Etterpå presentere hun seg selv spøkefullt med at det er «American Idol»-vinneren fra 1956 som er kommet på besøk. De ruller videre i Steve Goodmans «City Of New Orleans», en sang om en togtur på den såkalte Rock Island Line, som hele dette ensemblet selv tok under et opphold i USA i høst.  Det lokale publikummet kjenner reiselivssangen godt fra ulike norske versjoner med Øystein Sunde, Vazelina Bilopphøggers, Lillian Askeland og Teddy Nelson, og trives godt.

«Winter Stories» innleder en liten rekke sanger fra albumet av samme navn. Fjelds dype «rustne herre»-røst er en perfekt motstemme til Collins. Dette er en av grunnene til at kombinasjonen av disse to så magisk. For albumets åpningssang «North West Passage» er Øystein Rudi tilbake med hardingfele fra studioinnspillingen. Det utsøkte spillet til Chatham Country Line er også en viktig del i denne miksen, med mange fine soloinnslag innimellom.

Gruppa framfører «Wildwood» i trioutgave, før Fjeld kommer tilbake for to av sine glansnummer. Her er «Hun kom som en engel», med sin fornøyelige koring på norsk fra Chatham-gutta. Også publikum stemmer i. Før denne har Fjeld spilt en av sine aller fineste sanger: «When Morning Comes To America», som også var med på det nevnte albumet med Danko og Andersen. Får jeg i tillegg lov å anbefale den første innspilte versjonen, «Når dagen gryr», produsert av Fjeld for Olav Stedje i 1986?

Judy Collins kommer tilbake med Joni Mitchells julesang «River», framført av veldig mange andre i adventstida, og litt ute av sesong nå. Men det går ikke an å si annet enn at det høres veldig pent ut. De gjør enda noen flere "Winter Stories"-sanger, nå også «Angels in The Snow», komplett med noen vers fra Fjeld på norsk.
Jimmy Webbs «The Highwaymen» innledes med enda en spøkefull TV-bemerkning fra Collins, som minner om at mange kjenner henne best fra en episode i «The Muppet Show». I motsetning til den tidligere «Idol»-vitsen er dette faktisk sant. Sangen i seg selv er imidlertid stemningsmettet nok.

Mot slutten av konserten setter Judy Collins seg ved flygelet i Operaen, og synger sin gamle sang «The Blissard» helt alene. Sangene ble spilt inn på nytt for «Winter Stories». Det skulle bare mangle, siden den handler om snøstorm i hjemstaten Colorado, et tema hun skjønner er lett forståelig i Norge også. Den blir framført en gammel folkesanger verdig, der hvert ord i fortellingen kommer klokkeklart fram. Hennes eget akkompagnement er også en påminnelse om at det var klassisk konsertpianist hun skulle bli, før visesangen tok henne.

Nå er det snart slutt, og Collins går rett i gang med «Both Sides Now», uten behov for å skryte av sin rolle i å gjøre den berømte sangen til Joni Mitchell allment kjent. Sangen får en ny, forfriskende rytmisk vri, som gjør at den ikke høres for nostalgisk ut. Helt til slutt synger alle sammen, på scenen og i salen, «Amazing Grace». Uansett hvor ofte denne er sunget er det forunderlig å tenke på at mange, i hvert fall jeg, hørte den først med Judy Collins for 50 år siden. At hun fortsatt er her og synger den like sterkt for oss er en begivenhet.

Konserten lørdag ble tatt opp for amerikansk TV. Publikum ble på forhånd oppfordret til å klappe ekstra høyt. De lot seg ikke be to ganger, hverken før eller etterpå.

Rettelse: Den første utgaven av denne anmeldelsen oppgir originalversonen til "When Morning Comes To America" til å være "Når Sola Renn" med Olav Stedje. Det riktige er "Når dagen gryr", fra albumet "Når sola renn".