Nye takter

Anmeldelse Green Day: Punklegendene er tilbake full av dansbar faenskap

Punklegendene Green Day bestemte seg for å bry seg gjennom å lage litt faenskap. Det har resultert i trioens beste plate på det vi kan huske.

Dagsavisen anmelder

5

Green Day

«Father Of All...»

Warner

Det har gått over tre tiår siden Green Day ble dannet i Bay Area-området i California, men det skulle man ikke tro når man hører trioens nye «Father Of All…», albumet som hadde en arbeidsoppskrift som gikk ut på å lage litt faenskap. Det har de også greid utover å få siste ledd av albumtittelen sensurert i USA, for selvsagt heter albumet egentlig «Father Of All Motherfuckers». Det klikker inn på drøye 28 minutter, knapt nok en EP i vår tid, likevel består den av ti kjappe og intense låter hvor bandet i stor grad ser seg selv i bakspeilet og retter lykten mot egen musikk, tapt ungdom og mot en oppvoksende generasjon som klemmer på akkurat de samme mentale kvisene som de tre medlemmene selv var plaget av.

Les også: Sløtface. Anmeldelse: «Sorry For The Late Reply»: Rett i fleisen

Det er ikke et patetisk tilbakeblikk, snarere skuler Billie Joe Armstrong, Mike Dirnt og Tré Cool mot selvinnsikten det er å innrømme at de aldri kommer til å oppleve det de gjorde da de var spydspissene i en punkrockbølge som definerte en ny amerikansk rockegenerasjon på 1990-tallet. Og det gjør «Father Of All…» til noe av det morsomste og mest fandenivoldske feststemte de har kommet opp med siden gjennombruddet med «Dookie», men ikke uten at brodden og den kreative bitterheten griper tak og tegner et bilde av ungdom som tyr til dop, vold og apati i møte med en lovet framtid som ikke innfris. Den gang som nå. Bare hør på «Meet Me On The Roof».

Les også: Anmeldelse Mimmi: «Semper Aedem»: En dronning verdig

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Albumcoveret til «Father Of All...»

At bandet fortsatt er breddfullt av ironi viser ikke bare The Ramones-lengden på låtene, men også titler som «I Was A Teenage Teenager», en vri over alle verdens C-filmer om tenåringer på horror-vogna. Men i dette tilfellet er skrekken selve tilstanden som tenåring, de som dropper ut sosialt og hater skolen. Både denne sangen og albumet generelt handler om å være i opprør, fra innsiden, innenfra. Også på den måten er Green Day tilbake i «Dookie»-land, med angst og beven fra et personlig ståsted akkurat da alle trodde de på sin trettende utgivelse skulle fly i strupen på Donald Trump med en ny «American Idiot». Tross alt brukte de anledningen sist de sto på en scene i Norge, i Oslo Spektrum 2017, til å gi Trump en verbal knyttneve. I stedet lager de et lite helvete ut fra sine egne følelser her og nå.

Selvsagt handler også «Father Of All Motherfuckers» om USA, om å vokse opp i et kulturelt, sosialt og politisk ingenmannsland, som i den knappe to minutter lange «Sugar Rush» som herjes av febervarm utenforskap: «I’ve got a fever a non-believer and it’s killing me/Like a high school loser that will never ever ever ever fuck the prom queen».

I USA som andre steder vet man hva disse følelsene kan føre til, og slik ligger faresignalene latent i flere av albumets krappe kutt.

Les også: 7000 riff og sannheten

Artikkelen fortsetter under bildet.

ST LOUIS, MISSOURI - JANUARY 25: Billie Joe Armstrong of Green Day performs onstage prior to the 2020 Honda NHL All-Star Game at Enterprise Center on January 25, 2020 in St Louis, Missouri.   Jamie Squire/Getty Images/AFP
== FOR NEWSPAPERS, INTERNET, TELCOS & TELEVISION USE ONLY ==

Billie Joe Armstrong. Foto: NTB Scanpix

Musikalsk leker de med seg med egen arv og inspirasjonskilder, også dette herjet av nostalgi og den evige kombinasjonen av tenåringsangst og ukontrollerbar lyst. Som når de skamløst henter fram melodien og drivet fra Chan Romeros «Hippy Hippy Shake» men døper om teksten til «Stab You In The Heart».

Låta «Junkies on a High» er bokstavelig talt snytt ut av «Boulevard of Broken Dreams, men nå har signaturlåta tatt de knuste drømmene hos en aspirerende American Idol-deltaker og kastet dem inn mot marerittet til en fetert rockegud balanserende på stupet.

Tekstlinja «Rock and roll tragedy/I think the next one could be me» skal visstnok ha skremt Green Day-frontmann Billie Joe Armstrong selv, vel vitende om at mange musikerkolleger i hans generasjon har bukket under for en livsstil som heller ikke Green Day er ukjente med.

Les også: En skitten amerikansk historie

Mest av alt er «Father Of All» et album som skummer over av slående refrenger, gjenkjennelige riff, konsertvennlige vendinger og medfølelse og engasjement for alle dem Green Day synger om og for. Kjernefansen som først kom på banen i 1994 med «Dookie» er i dag godt voksne, men stadig finner folk fans fram til bandet mens de leter etter alternative uttrykk, andre meninger, politisk motkultur eller ren og skjær moro i moshpiten. «Father Of All…» er alt dette, like rufsete som en husokkupasjon og like energisk som en sulten terrier. Et kort og bokstavelig talt godt album rett og slett fordi trioen ikke prøver å være noe mer enn et band som spiller sammen fordi de synes det fortsatt har noe å gi dem, og noe å gi publikum.

Fra før er det klart at Green Day som et ledd i den kommende stadionturneen raser innom Norge og Ålesund 31. mai. Akkurat nyheten om den konserten ble ærlig talt imøtesett med en viss beherskelse, men tro om det ikke «Father Of Alll…» tyder på at det kan bli ganske så morsomt likevel.