Anmeldelse: «Fever» er noe helt annet fra Thomas Dybdahl

5

Thomas Dybdahl

«Fever»

Petroleum

«Fever», feber, det er kanskje en litt uheldig albumtittel i disse dager, men det kunne ikke Thomas Dybdahl vite da han forberedte sitt niende album. Det er dessuten en annen feber det dreier seg om i sangen av samme navn. En fortelling om den heite lidenskapen som kan oppstå mennesker mellom, som vi kjenner godt igjen fra poplyrikken før. Lidenskapen er hjertelig til stede i musikken også.

Atten år er gått siden det umiddelbare gjennombruddet med debutalbumet «That Great October sound». Thomas Dybdahl er blitt en veteran, men hviler seg ikke på gamle kunster. Han har utmerket seg med en rekke strøkne plateproduksjoner i disse årenes løp. Dybdahl har for eksempel før samarbeidet med Larry Klein, produsent for Joni Mitchell og flere andre av de flinkeste i verden. I det siste har han turnert med noen av Norges fineste jazzmusikere i ryggen.

Ikke noe av dette er igjen på hans nye album. Her gjør han det aller meste selv, uten at det på noen måte høres hermetisk ut. Hjemme, med gamle Tandberg-opptakere, som vi ser avbildet på det stilige plateomslaget. Jeg har vokst om med noen sånne selv. For meg handlet det om å ta opp musikk andre har laget, med bare noen spede forsøk på å gjøre det selv, før jeg innså at det er best overlatt til andre. Thomas Dybdahl er en av dem.

Selv om vi hører litt antikk sus her og der, er dette ikke et gjennomført lo-fi opptak. Men det er en mørk, skurrende og litt skitten popfunk som dominerer lyden. Sammen med stemmebruken sender Dybdahl tankene til hederskronte artister fra Curtis Mayfield til Jarle Bernhoft. Kassegitaren er helt ute. Dybdahl har bare fått hjelp av Håvard Rosenberg til trommeprogrammering, tangentspill og produksjon. Med sin bakgrunn fra yngre hip hop-miljøer bidrar han nok også til å gjøre dette til noe helt annerledes fra denne kanten.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Blant høydepunktene er den søte soulen i balladen «Call Me By Your Name», og «Dance The Pain Away», som ikke uventet viser seg å være i det dansbare hjørnet. Det er en urban terminologi i mange av sangene: «Don’t wait for me/This shitty old town has got me/I’ll never be free», synger han i «45». Er dette Sandnes, eller et helt annet sted? Geografien er jo også veldig amerikansk, det handler om dra til California i en sang, i en annen om å legge hjertet igjen i New York og stemmen i Tennessee. Stemmen har han heldigvis hentet inn igjen, for Thomas Dybdahl er fortsatt en av de lettest gjenkjennelige sangerne i dette store spillet.