Anmeldelse Elephant9: Krafttrio rendyrker formatet i en ny giv

5

Elephant9

«Arrival of the new Elders»

Rune Grammofon

En av norsk musikks mest sentrale trioer står ved et mer eller mindre naturlig veiskille på sitt nye album «Arrival Of The New Elders», en tittel som vi velger å tolke ironisk. Nå skal det sies at kulturlivet, også det musikalske, er fulle av folk som gjerne blir sett på som unge gamle, så stilbevisste i sin modne framtoning helt fra starten at man kan mistenke at de ble født med kordfløyelsbuksene på. Det gjelder neppe Ståle Storløkken (tangenter, orgel), Nikolai Hængsle (gitarer, bass) og Torstein Lofthus (trommer).

Snarere er tittelen kanskje en erkjennelse av at de etter fem eksplosive studioalbum, samt de to formidable liveutblåsningene bygget rundt prosjektet «Psychedelic Backfire» i 2019, nå må tåle merkelappen «nestorer» i det progressive nordiske jazzmiljøet. Og trioen har selvfølgelig fortsatt et solid bein planta i den eksperimentelle og improviserte rocken og progrocken.

Les også: Anmeldelse Nick Cave «Carnage»: Overrasker med fantastisk nytt album fra en koronatid

«Arrival Of The New Elders» føles som et riktig stilskifte, et album man nærmest kan tenke er et meditativt nedslag fra en trio som særlig under tittelkuttet nærmest faller i tanker over sine egne musikalske finurligheter. Låten er noe av det fineste denne slagkraftige gruppa har gjort, og kraften ligger denne gangen implisitt i musikken. Den er med andre ord mindre høylytt oppmerksomhetssøkende enn vi er blitt vant til fra denne kanten. Tempoet skrus opp et hakk på «Rite of Accession», der Ståle Storløkkens orgler og Lofthus’ perkusjon driver det hele enda lenger inn over i progrockens mest intuitive irrganger.

«Rite of Accession» er det eneste sporet på albumet som ikke er signert Storløkken. Derimot er det gitarist Nikolai Hængsle som leder an i den over sju minutter lange låten, noe som er kort til Elephant9 å være, likevel albumets lengste. Den ender i et rabaldercrescendo som føles familiært, før Storløkken igjen tar stafettpinnen i den nærmest sfæriske og varme «Sojourn».

Les også: Eyolf Dale og pianotrioens kunst

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Elephant9 - «Arrival Of The New Elders»

Storløkken har siden forrige Elephant9-studioalbum utgitt plate under eget navn. Nå skyver en åpenbart økt oppmerksomhet på Rhodes-pianoet hans ellers karakteristiske Hammond-øs noe til side. Hængsle og Lofthus har som vanlig vært over alt i norsk musikk, og selv om de er gjenkjennelige i Elephant9-sammenheng har også de andre innfallsvinkler på «Arrival Of The New Elders». Her er heller ingen gjestende musikere, slik blant andre Terje Rypdal og svenske Reine Fiske har vært på tidligere utgivelser og prosjekter, og det kan virke som om de nå rendyrker sitt eget format i en ny giv i en nærmere utforskning av de underliggende stemningene som alltid har eksistert i musikken deres. Det gjør seg utslag i det som virker å være et mer komponert og kontrollert lydbilde.

Låter som «Chemical Boogie» og «Solar Song» mot slutten av albumet er nydelige og atmosfæriske eksempler på dette, mens den mer improaktige «Chasing the Hidden» bærer bud om en indre søken. Det blir en erkjennelse som ikke bare ligger i tittelen.

Les også: Plateanmeldelse: Fire!: «Defeat»: Brennende heit svensk kraftjazz

Det «gjemte» i Elephant9s musikk er det man kan kalle selve kjernen i alt de foretar seg, og når de nå framstår som «de nye eldste» er det som om de slår opp dørene til noen av sine innerste impulser. Det er fortsatt eksplosivt, men på en mer stillferdig og innadvendt måte, og de bygger atmosfæriske, overraskende og kontrasterende bilder som både fascinerer river lytteren over ende i kastene. Det er et stilskifte som kler dem, og som føles velkomment. Om «Arrival Of The New Elders» er et tegn på at noen av norsk musikks beste utøver er i ferd med å bli eldre, er det bare å fastslå at de eldes med stil og i takt med sin egen musikalske utvikling. Den føles yngre enn noensinne.