Nye takter

Anmeldelse: Darling West: «We’ll Never Know Unless We Try» er et høydepunkt

Darling West ble ett av det forrige tiårets beste nye norske band. Deres fjerde album bekrefter det gode inntrykket.

Dagsavisen anmelder

5

Darling West

«We’ll Never Know Unless We Try»

Jansen

Darling West er kommet til sitt fjerde album på litt over fem år. Da de ga ut debuten «Winter Passing» i 2014 var de en sjarmerende kuriositet, med vaskeekte bluegrass country, som hørtes ut som den kunne vært laget på landsbygda i USA. De utvidet og perfeksjonerte uttrykket med albumet «Vinyl And Heartache». Darling West hadde vakre, følelsesladede sanger, utsøkte harmonier, akustiske strengeinstrumenter som ble traktert med beste fingerspissfølelse. Jeg syntes flere burde høre på dette, og falt for fristelsen til å påstå at de kunne kommet lenger med å synge på norsk. Så fikk Darling Wests sakte, men sikkert et godt fotfeste i denne musikkens hjemland, de reiser til USA og spiller rett som det er, og markerer seg fordelaktig på bortebane også.

Tredjealbumet «While I Was Asleep» gikk et stykke videre inn i popmusikken, uten å miste elegansen og egenarten. Siden forrige gang har denne americanastilen blitt en formidabel bølge i Norge, med gode album fra en lang rekke artister på rekke og rad i høst. I denne tidsånden kommer Darling West med et album som minner om at de ikke har glemt gamle kunster, og attpåtil finner på noen nye. Darling West er en duo nå, med Mari og Tor Egil Kreken alene igjen i gruppa. Den tidligere tredjemannen Kjetil Steensnæs er bare med på steelgitar på et par spor.

I tida som er gått siden forrige gang har jeg sett styrtregnet ta hele sceneoppsettet til Darling West på Musikkfest Oslo. De måtte trekke innendørs, og spille helt uten forsterking for et stort publikum. Dette gikk helt utmerket. Selv om musikken på det nye albumet er mer elektrisk, med større arrangementer, er det fortsatt mye nært og fint sang og spill i bunnen, med himmelske harmonier der det passer seg.

De har med seg gitarist Christer Slaaen i mange sanger, og blir da trioen som satte så fint preg på lyden av Marit Larsens «Joni Was Right» og Maria Solheims «Stories of New Mornings». Dessuten hører vi Thomas Gallatin på trommer.

Albumet er produsert av Kåre Chr. Vestrheim, som selv deltar på instrumentene som ikke hørte hjemme her i utgangspunktet, mellotron, synth, omnichord. Det siste måtte jeg slå opp. Det er nydelig å høre på når alle sammen gir seg hen i elektriske kosmisk cowboy-jammer utover på side 1, i «Can’t Help It», «River» og «Try», som alle har delikate soloer på forskjellige gitarer.

Albumet begynner med «Hey There», en fengende invitasjon inn i musikken, men også en personlig invitasjon inn i sangerens liv. Med en mer oppstemt holdning til romantikken enn vi er vant til fra ekteparet Kreken, som en gang fortalte oss at de likte å reise til fjells og kose seg sammen med å lage sanger om hjerte og smerte. Fortsatt er sangene hovedsakelig på den sørgelige siden, men de handler ikke så mye om eksplisitt kjærlighetssorg som om ensom refleksjon og et behov for å finne seg sjæl, som en annen sanger uttrykte det for lenge siden. Like fengende «True Friends» er skrevet med amerikanske Aaron Lee Tasjan og Erica Blinn. «Home» er en utsøkt nytelse som høres ut som den kunne vært et Stevie Nicks-høydepunkt fra et gammelt klassisk Fleetwood Mac-album.

Albumet slutter ettertenksomt med «When Mountains Fall». Introen her minner oss om at vi i vinter igjen kan se Tor Egil Kreken i «Hver gang vi møtes»-bandet, der han sto for banjokompet og andrestemmen til Tuva Syvertsens versjon av Hellbillies «Røta», som ble årets musikalske høydepunkt så langt. Årets høydepunkt inntil dette albumet kom ut?