Nye takter

Anmeldelse Cezinando: Et saftig stup i dypet

Cezinando stuper med hodet først – og lander med et Spider-Man-nedslag.

Dagsavisen anmelder

6

Cezinando

«Et godt stup i et grunt vann»

1111 klubb

Han var bare 17 år da han ga ut sin første EP «Cez 4 prez». Kristoffer Cezinando Karlsen teller 24 år når hans femte utgivelse treffer verden og interwebz. Fortsatt så ung, men oppnådd langt mer enn de fleste kan skryte av gjennom et helt menneskeliv. Følgelig er det naturlig at han sammenligner seg selv med evigunge Peter Parker (Spider-Man), med et dertil hørende glorete edderkoppspinn på coveret. Bare at Cezinando helst snakker om en helt som er død. Om medaljens bakside, om å «drikke til det ser ut som Picasso har malt meg». Om en mamma som gråter hele tida. Om overfladiskheten, apatien, rastløsheten, flyktigheten – og det å ville fly, på flere måter: «Du ville prøve noe dop for å føle noe stort/ Jeg bare prøvde noe tungt for å glemme noe vondt».

Les også: Øya heier på sine egne og Cezinando er en av oss

Refleksjonen rundt det å sveve ut og inn av seg selv – eller å være seg selv nok, for å sitere Ibsens mest kjente stykke – speiles gjennomgående, som i en gjentakende forvrengning av vokalen, som om Cezinando var en heliumsgassballong (en sammenligning han for øvrig gjør med fullt alvor på «Grimaser»). Med tanke på karriereoppsving i ung alder, klarer jeg ikke unngå å tenke på en gråtende Justin Bieber som på spørsmål om råd til Billie Eilish, snakker om tilværelsen som kjendis, og det å aldri vite hvem som er venn og fiende: «Jeg vil ikke at hun skal miste det. Jeg vil ikke at hun skal gå igjennom det samme som jeg gjorde».

Les også: Anmeldelse Kvelertak: «Splid»: En dans med apokalypsen

Men er det en som ikke har mista seg selv, er det Cezinando. Han oser snarere en selvsikkerhet rundt musikalsk stil og identitet, som er mer distinkt enn noen gang tidligere. Han virker langt mer bevisst sin egen stemmekapasitet, presence og flow, og utviser sylskarp humoristisk timing i møtet mellom tekst og vokalrytmikk. Det harseleres gjennomgående rundt mørke sinnsstemninger og samtidseksistensialisme – og ikke så lite på egen bekostning: «Jeg er fortsatt suicidal sånn annenhver dag/Jeg hadde tenkt til å ta meg sammen men det blir ikke i dag».

Arrangement, diktning og vokal går opp i en høyere enhet, der ingenting kjennes unødvendig, men fullendt, og kontrastene mange. Ikke minst er de hovedprodusent Ole Torjus Hofvinds fortjeneste, og med god hjelp fra Aksel Carlson og Eivind Helgerød, som fortsetter å eksperimentere i Cezinandos stemningslandskap på artistens premisser: Et rått og upolert skrik går i loop på introen til «Kristoffer Robin», før det gjøres en frekk låning av The Hollies-refrenget «He ain’t heavy, he’s my brother», oversatt til «Vi er brødre». Teknikkene er smarte og effektfulle. Ikke minst virker det som man har hatt det gøy i prosessen. Gledelig er det at tematikken som behandles i selvforklarende «Hollywood», er løst gjennom en sjanger som nærmest er å betrakte som rødlista – god gammeldags satire.

Les også intervju med Musti: – Jeg synes det er kjipt at jeg ikke lærte om Gro Harlem Brundtland på skolen

Det stupes med hodet først, mellom vakkert, pent, køddent, barnslig og beksvart. Som følelsen av å være mange steder samtidig, som i å være fysisk til stede et sted, men samtidig med hodet på et annet, som sosiale medier, eller i et spill, eller i rus. Det er litt som i drømme: Hjernestammen dunker ut minner fra underbevisstheten og det bevisste, bare for å prøve å skape mening – noe det ikke alltid blir, heller. Men det oppleves like fullt metaforisk. Virkelighet og fiksjon blendes med sinnsstemninger, smerte, ære og Titten Tei André von Drei, i en eksistensiell og absurd gryte. En som resonnerer sterkt og oppleves autentisk. En tilstandsrapport om det å være ung i dag. Det er riktignok noe han har skildret mang en gang før. Men Cezinando har vokst jævlig mye siden sist.