Nye takter

Anmeldelse: Bernhoft gjenåpnet konsertsesongen på Sentralen

Jarle Bernhoft erklærer konsertlokalene for åpne igjen. Riktignok for et svært begrenset publikum, men omstendighetene har også en positiv egenverdi.

5

KONSERT

Jarle Bernhoft

Sentralen

Tilfeldighetens spill fører til at Jarle Bernhoft gjenåpner konsertsesongen på Sentralen samtidig med at Erna Solberg går på scenen noen kvartaler bortenfor og annonserer en enda større gjenåpning av folkelivet fra 15. juni. Da skal 200 mennesker få være sammen på ett sted. Foreløpig er det 50 som gjelder. En liten forsamling for en artist, et stort skitt for.... Nei, anledningen inviterer ikketil pompøse vendinger, men symbolverdien i en sånn konsert er likevel stor!

Derfor er det 46 betalende i publikumet til Bernhoft. «Godt å se dere», sier han, og er glad for å være back in business. Dette er ikke like god business som artister av hans størrelse er vant til. Bernhoft spilte en gang for 150 ganger så mange i Oslo Spektrum. Men det er tydelig at han setter pris på anledningen. «Åhhh, applaus», sukker han med en gang, spøkefullt affektert, men sikkert med en kjerne av oppriktighet også.

Å se en artist som Bernhoft med bare 46 andre i salen er en luksusopplevelse. Men billettprisene er ikke skrudd opp tilsvarende, de ligger på vanlig nivå for en artist i denne størrelsen. Han kunne tjent det mangedobbelte ved å gjøre opplevelsen mer dyrekjøpt for publikum, men forhåpentligvis har det en egenverdi for artistene også å møte publikum i så intime omgivelser som dette.

Bernhoft begynner med «Pretty Baby», som høres ut som den er skrevet for anledningen, med linjer om at alt vil blir bedre hvis vi tar oss tid, og gir oss mer plass. Og god plass er det på Sentralen.  Her er det små sofaer der folk kan sitte sammen hvis de er sammen ellers også, og komfortable lenestoler for oss andre. Alt i god avstand fra hverandre, slik at vi unngår de evinnelige konsertplagerne som helst skal snakke med hverandre om hvordan det går med vennene, på jobben eller i Premier League. Jeg kunne vendt meg til slike forhold. Men det er fortsatt unntakstilstand, og det ligger i bakhodet at artister av Bernhofts format ikke kan fortsette på denne måten når alt er blitt bedre.

Bernhoft spiller «California» og «Dreamweaver» med full innlevelse på akustisk gitar. Han er ikke bare alene på scenen, han har heller ikke med seg noen av de tekniske virkemidlene som han ellers har perfeksjonert bruken av som soloartist. Han klarer seg utmerket likevel. Her er både en versjon av John Lennons «Jealous Guy», og «Everone’s A Stranger», som han skrev til NRKs dugnad for flyktninger i 2015.

Artisten skifter fra gitar til flygel midtveis. Han får publikum til å knipse rytmen til «No Us, No Them», slik at vi alle kan være sammen om dette. Og spanderer «Stay With Me», som han egentlig synes er et litt vel drøyt publikumsfrieri etter alle disse årene.  I alle fall høres dette så fint ut at han ønsker seg et flygel hjemme, og  avslører at statsråden som ville ha piano i tjenesteleiligheten (slå det opp) er onkelen hans!

Tilbake med gitaren spiller han «en kliss ny låt som går noe jævlig unna», og så er det «Falter», og så er det så godt som slutt. Vi kan imidlertid avsløre at fenomenet som heter ekstranummer har overlevd koronakrisen, og så får vi høre enda en fin og fengende ny sang, som kanskje heter noe sånt som «Keep On Keepin On».  Dette får han tid til etter avtale med «desinfesøren», som skal rengjøre lokalet grundig før neste konsert en halvtime etter.  Før vi kom var det både måling av kroppstemperatur (utvortes) og obligatorisk håndvask.

Som sagt, jeg kunne vendt meg til sånt. Men på vei tilbake til hjemmekontoret husket jeg at en av mine beste opplevelser med Jarle Bernhoft var i Kulturhuset i Molde i 2009, før det store gjennombruddet var et faktum, stappfullt lokale, trangt, svett, og med berusende stor fare for dråpesmitte. Jeg håper det kommer til å gå an å oppleve sånt igjen en vakker natt, men i mellomtida var dette en kveld som var mer enn flott nok.

Mer fra Dagsavisen