Nye takter

Anmeldelse: «Andreas Røysum Ensemble» er leken og stor jazz

Andreas Røysum Ensemble viser jazzmusikken fra en eventyrlysten side.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 2

Andreas Røysum Ensemble

«Andreas Røysum Ensemble»

Motvind

Klarinettist Andreas Røysum har dukket opp i flere improviserende sammenhenger de siste årene, og er også en av dem som står bak jazzfestivalen Motvind, et motstykke til større og mer tungt sponsede festivaler. Det er platedivisjonen til Motvind som gir ut dette albumet, som både er alternativt og imøtekommende på en gang.

Forsida på plateomslaget, av Kenneth Lien og Egil Kalman, er en opplevelse i seg selv. Med fargesprakende undergrunnsestetikk i en platelignende sirkelform, som en 2020-versjon av Svein Finneruds «Plastic Sun». En gammel klassiker som har mye til felles med dette nye albumet, ikke i lydbildet, men i den frie holdningen til jazzmusikken.

Andreas Røysum har med seg et stort lag av unge likesinnede: Henriette Eilertsen (fløyte), Signe Emmeluth (altsaksofon), Marthe Lea (tenorsaksofon), Hans Kjorstad (fele), Joel Ring (cello), John Andrew Wilhite-Hannisdal (kontrabass), Christian Meaas Svendsen (kontrabass), Sanskriti Shresta (tablas) og Ivar Myrset Asheim (trommer). «I god sosialistisk ånd kjem enkeltprestasjonane i skuggen av ensemblet som heilheit», står det med humoristisk snert i presseskrivet. Det er ofte mye som foregår på en gang, men opptaket til Magnus Nergaard er eksemplarisk godt, slik at alle detaljer kommer klart og tydelig fram.

Albumet begynner attraktivt med spenstige «Novas dans», med et enkelt tema som gjentas om og om igjen på toppen, mens variasjonen er tilnærmet uendelige under. Ensemblet har en global tilnærming til musikken. I «Indialuring» er det Sherstas tablas som setter standarden, men her er også et ekko av norske folketoner og en stødig groove. «På tur» minner oss om at såkalt eksperimentell musikk kan være svært så morsom å høre på.

Albumet har to mellomspill med «kvartetter fra tidenes begynnelse», det første hovedsakelig for strykerne, det andre med blåserne. Dette er samtidsmusikk som går stillere for seg, men i den siste av disse blir kvartetten nærmest overfalt av resten av bandet når avslutningssporet «Til Albert» setter inn. Det er naturlig å tro at det handler om saksofonlegenden Albert Ayler. I alle fall begynner den med et inferno av fri utfoldelse, før alle finner sammen i stillere ettertenksomhet. Et vakkert punktum for et usedvanlig uttrykksfullt album.