Andy Gill døde lørdag. Han ga rocken nytt liv med Gang Of Four

Rocken har sjelden vært mer spennende enn i 1979. En rekke britiske grupper begynte å ta grunntanken i punken videre: Ikke ved å lage tusen kopier av Sex Pistols, men å få fram tusen forskjellige holdninger til musikk, som John «Jonny Rotten» Lydon uttrykte det.

Når vi ser gjennom alt vi har skrevet om rocken i disse avgjørende årene, så er Gang Of Four der hele tiden i oversiktene over de viktigste. The Clash, The Jam og The Specials var publikumsvinnerne, men mange andre sprengte grensene og sto fram med en helt ny lyd, som John Lydons Public Image Ltd, The Slits og Joy Division. The Aller Værste var et av mange band som lot seg inspirere av Gang Of Fours dynamiske punkfunk. Altså inspirere, uten å kopiere.

Saken fortsetter under bildet.

Gang Of Four i 1979: Jon King, Dave Allen, Andy Gill og Hugo Burnham. Foto: EMI

Les også: The Aller Værste - tilbake til Disniland

Gang Of Four ble til på universitetet i Leeds. Sammen med tvillingbandet The Mekons var de godt skolerte i politisk teori, men også radikale i rockforståelse, der de forkastet rammene og kastet seg ut i noe helt nytt. Det skal ha vært The Mekons som spøkefullt foreslo at vennene kunne kalle gruppa si opp etter en omdiskutert gruppering i det kinesiske kommunistpartiet.

Jeg så de to gruppene på en felles konsert i London i mai 1979, med The Specials som oppvarmingsband. Sjelden har jeg hatt en sterkere følelse av at en ny tid var i emning.

Jeg anmeldte de første singlene til Gang Of Four i Nye Takter i 1979. «Damaged Goods» ble omtalt som en stor begivenhet. En måned etter kom «At Home He’s A Tourist». Det var tydelig at gruppa la mer vekt på tekster, lyd og rytme enn melodier. Det skarpe, skurrende og kantete gitarspillet til Andy Gill var det viktigste elementet i dette lydbildet, i låter som «I Found That Essence Rare» og «Poverty Is A Crime». Under en konsert i hjembyen på denne tida brukte han også gitaren på å uskadeliggjøre en aggressiv nynazist i salen.

Jan Arne Handorff tok seg av anmeldelsen av debutalbumet «Entertainment»: «Gang Of Fours musikk er høyst enkel og spontan. Avkledd, kjellertørr, insnittende gitar-bass-tromme-rock. Et ubehandlet råmateriale som mot matcher bandets dobbeltbundne projeksjoner av The Modern World», skrev han.

Les også: 40 år siden "London Calling" med The Clash

R.E.M og Nirvana er de største gruppene som senere trakk fram Gang Of Four som store forbilder. Red Hot Chili Peppers (Gill produserte debutalbumet deres) og Rage Against The Machine innrømmer å ha plyndret ideene deres, men ikke bruk dette mot Gang Of Four. Postpunkens renessanse i det nye århundret gjorde igjen gruppa til et av de mest innflytelsesrike bandene for en ny generasjon alternativ rock. Uten Gang Of Four, ingen Franz Ferdinand eller Arctic Monkeys. Vi vet ikke om det høyst aktuelle norske bandet Pom Poko er inspirerte av The Gang Of Four, men det høres i alle fall sånn ut.

Les også:Pom Poko lver opp til forventningene

Gang Of Four ble oppløst i 1984, men kom tilbake med originalbesetningen i 2004. Litt utypisk med nyinnspillinger av deres mest kjente låter fra gamle dager. Siden har de holdt på, men tre av medlemmene ga seg etter hvert , slik at Andy Gill til slutt var eneste originalmedlem som var igjen. Nå er det sannsynligvis slutt for godt. Men de gamle innspillingene sprenger seg fortsatt ut av høyttalerne med en sjelden, evig urkraft.