Annonse
David Byrne.

Amerikanske tilstander

David Byrne rører på seg igjen, men lever ikke opp til sin egen forhistorie.

Annonse
Nye takter

 

4

David Byrne

«American Utopia»

Nonesuch

David Byrne er på grensen til å være en legende i sin egen levetid, men overanstrenger seg ikke for å bekrefte statusen. Hva han kunne fått for å ta Talking Heads ut på turné igjen er det bare regnskapsføreren hans som vet, men et stort publikum som er nysgjerrig på. I stedet holder Byrne på med sine egne ting. Og knapt nok det. 14 år er gått siden forrige soloalbum. I mellomtiden har han samarbeidet på plater med både Brian Eno, Fatboy Slim og St. Vincent, men det var på tide å høre ham for seg selv igjen. Riktignok igjen sammen med Eno som produsent og låtskriver, og ytterligere lydarbeid fra Daniel «Oneohtrix Point Never» Lopatin.

Åpningslåten «I Dance Like This» går i kjent stil både her og der, med et stille og ettertenksomt vers som i refrenget bryter løs i dansemusikk som vi bare kan forestille oss hvordan Byrne beveger seg til. (Se den lett tilgjengelige konsertfilmen «Stop Making Sense» for et glimt av hvordan det pleide å foregå). «Everyday Is A Miracle» høres ut som fengende lettfattelig pop, men har en bekymret, nesten kynisk tekst om tingenes tilstand. Albumtittelen antyder at David Byrne har en større politisk agenda, men tekstene er aldri så lettfattelige at de kan ha noen effekt på samfunnslivet som sådan.

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!

Albumet er forbilledlige 37 minutter, men føles dessverre langt likevel. Bare «It’s Not Dark Up Here» minner om den spenstige liksomfunken til den gamle gruppa hans. Vi må vente nesten helt til slutt for en låt med det store løftet, «Everybody’s Coming To My House», med en ivrig, intens glød som er verdt å ta vare på.

Annonse