5
Gurls
«Run Boy Run»
Grappa
Gurls presenteres som et uhøytidelig sidesprang for tre sentrale musikere i norsk jazz. De har laget et album som stråler av selvtillit, overskudd og godt humør. Likevel er det verdt å understreke at dette er fullt på høyde med det andre gjør i fullt alvor.
Hanna Paulsberg liker å lage sanger om gutter, som en humoristisk parodi på seg selv, fortalte hun Dagsavisen for fire år siden. Det var Emilie Nicolas som foreslo å starte Gurls som et redskap for sangene til saksofonisten Paulsberg, som hun syntes var for gode for bare å gå til spille. De fikk med seg Ellen Andrea Wang på bass, men trioen ble lagt på is da alle fikk mer enn nok å gjøre på andre hold. Det har tatt sin tid å få høre Gurls på et album, men ventetida har ikke vært forgjeves. Når de nå omsider tar affære har Rohey Taalah tatt over mikrofonen fra Emilie Nicolas, som likevel er tilbake for singelen «Dis Boy». Med en slags effektiv jodling (!) som en kontrast til Taalahs rapsekvenser.
Les også: Jazz på topp, dobbelt opp
De tre i Gurls har vært overalt i norsk jazz de siste årene. Hanna Paulsberg med sitt Concept, Ellen Andrea Wang i Pixel, Rohey Taalah i gruppa Rohey, alle tre også i for mange andre sammenhenger til at vi kan gå detaljer. Gurls er altså bare stemme, saksofon og bass, og litt naturlig perkusjon, uten antydninger til andre tidsriktige effekter. I et skinnende klart lydbilde, produsert sammen med Kåre Vestrheim. Sjelden hører vi en vokaltrio der de to andre instrumentene er så viktige for helhetsinntrykket, ikke bare som et komp, men som likeverdige deler av treenigheten.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Emilie Nicolas hadde rett. Dette er sanger som er for gode til å bli liggende på hobbyrommet. Høydepunktet på albumet kommer med to låter midt på side 2. Først «The Boy Who Came To Town», som forteller om å bli hodestups forelsket i en musiker, etter et møte på en studiojam. En nydelig ballade, så forelsket som en sang kan være. Vi må bare håpe at den ikke henger sammen med den etterfølgende «Without You», som forteller om å innse at det beste er å gå videre alene. Eller finne en annen mann å lage søt musikk sammen med.
Les også: I en klasse for seg
Ellers skiller «Syngedame» seg ut som den eneste sangen på norsk, sprudlende entusiastisk karriereorientert om forventninger om å få utdannelse og skaffe seg en ordentlig jobb, men bare ville stå på scenen og synge: «Gutta står i kø/Men de skal alle få adjø/skal stå på scenen til jeg faller om død», understrekes det morsomt, men bestemt. Albumet slutter med «The Love Seed», som er den aller mest fengende sangen, uten å gi slipp på formatet de har etablert i forkant. Et refreng som effektivt kunne vært framført som r & b, kraftrock eller country, men som slutter albumet som umiskjennelig Gurls. Sjelden hører vi grupper som så til de grader er noe for seg selv.
Les også: Bat-rytmikk i fritt spill
Albumet slippes 16. februar. Spiller på Nasjonal Jazzscene i Oslo 16. februar (utsolgt), Spor 5 i Stavanger 23. februar.