Nye takter

Alltid en av de beste

Richard Thompson er en av verdens beste sangere, låtskrivere og gitarister. Alt dette er tydelig på hans nye album.

Dagsavisen anmelder

5

Richard Thompson

«13 Rivers»

Proper

Det falt seg sånn at vi en sensommernatt ble sittende og snakke om trekkspillet på Richard Thompsons tidlige album, og det minnet meg om at disse er blant noen av de aller, aller fineste platene som noen gang er laget. Ikke bare på grunn av innslagene av trekkspill.

Det er også fint trekkspill på åpningslåten «The Storm Won’t Come» på Thompsons nye album. Hovedsaken er likevel at dette ellers er umiskjennelig Richard Thompson. En stor, stemningsmettet sang, nærmest apokalyptisk i sin lengsel etter en slags syndflod for å kunne begynne på nytt. Thompson har en formidabel stemme, han skriver alltid sanger som er i en klasse for seg – og gitarspillet er som vanlig upåklagelig. Eller, for dem som ikke forstår britisk understatements, gitarspillet er verdens beste, rett og slett.

###

Når vi i forrige uke skrev om at Paul McCartney hadde mye å leve opp til i forhold til fortida, så er det ikke stor lettere for Richard Thompson. Han var med i den første utgaven av Fairport Convention, men forlot gruppa mens de var på sitt beste for å begynne for seg selv. Han kom bare med ett soloalbum før duoen Richard & Linda Thompson ga ut sin serie av klassiske album fra 70-tallet. Siden har han vært alene igjen, uten noen gang å henfalle til det bare gjennomsnittlig gode.

Den nevnte «The Storm Won’t Come» setter tonen for hele «13 Rivers». Som vanlig er Thompson full av vonde tanker om personlige forhold og verden rundt seg. Mannen som en gang lagde «There’s Nothing At The End of The Rainbow» synger nå «As a kid I saw rainbows/But life it turns you upside down» i «Her Love Was Meant For Me». Om et forhold som høres ut som ikke har endt helt godt: «Don’t need a ticket for the future/The apocalypse is free/Armageddon’s in the mirror/Her love was meant for me», synger han, med den bittersøte humoren som gjør at sangene blir mer enn bare sorg og elendighet. Dette er et hovedverk på plata, med gitarøs og drønn av bass og trommer som nærmer seg Neil Young og Crazy Horse i volum. Men igjen, Thompson er en bedre gitarist enn dem. Enn alle. Dette er kanskje Thompsons mest rocka plate gjennom alle tider, for alt det er verdt.

Han kommer også med noen mer omgjengelige poplåter, men fortsatt triste, «Do All These Tears Belong To You» og «You Can’t Reach Me». Dette er sanger som med fordel kunne vært framført av noen av verdens største popstjerner, for å understreke at gode sanger er gode sanger, uansett hvilken tid de er preget av.

53 minutter er litt lenge for et album som dette. Kanskje er det ikke helt nødvendig å ha med en mer alminnelig bluesvariasjon som «The Dog In You», men så kommer jo alltid enda en av disse soloene som egentlig er uerstattelige, som ikke tar hensyn til beine melodilinjer, men går sine egne veier, og gjør musikken til Richard Thompson til noe helt spesielt. Da gjenstår det bare å minne rette vedkommende om at det begynner å bli lenge siden Richard Thompson spilte i Norge nå. Han er jo en av verdens beste konsertartister også.