Allsang for a-ha i Dublin

5

KONSERT

a-ha

«Hunting High and Low tour»

3Arena, Dublin

Publikum: 13.000 (utsolgt)

DUBLIN (Dagsavisen): Morten Harket smiler, ikke bare med hele fjeset, men med hele seg, han lener seg fram mot scenekanten, og ser utover det irske folkehavet som synger samstemt: «Hunting high and low / hi-i-i-i-gh»
- I hear you! stråler Morten Harket, og lar allsangen gå en runde til, og enda en, og enda en.

Det var, som dere skjønner, tredje låt uti premieren på turneforestillingen «Hunting High And Low live», hvor a-ha nå skal dra verden rundt i ett års tid og spille sangene fra sitt første og største album i sin helhet. De kommer til Norge først neste år, på det som blir den største turneende har gjort, publikumsmessig, med forventet salg på en halv million billetter.

Les også: a-ha til Stavanger neste år

Det er egentlig ikke så mye som kan gå galt. Og det gjør det ikke heller: Særlig fordi Morten Harket, nylig rundet 60, er i topp sangform her i kveld. Alle de vanskelige vokalpartiene stemmer, de lange falsettonene som han må holde lenge – f.eks «Living A Boy’s Adventure Tale» -  de sitter så godt at man ikke trenger lure på hvordan han vil klare seg denne gangen, og bare bli dratt med inn i sangene.

Kveldens konsert i Dublins sjarmløse 3arena har vært utsolgt lenge og alle de 13.000 irene er helt med. Sånne «spiller hele plata»-kvelder får gjerne et preg av ritual, eller liturgi, alle vet hva som kommer, og det åpner i gode stunder for en helt spesiell følelse av deltakelse, som altså allsangen under Fra Lippo Lippi-aktige «Hunting High And Low».

Les også: En mørk og jævlig jul med Magne Furuholmen (+)

Dette konsertformatet byr jo også på noen iboende problemer, for eksempel at den aller største låten i dette tilfellet kommer helt først: Ingen vil jo finne på starte en konsert med "Take On Me", men det gjorde altså a-ha nå, og det var litt gøy, og litt greit, da var vi ferdig med den, liksom. Det virker som bandet selv ofte har følt sangen som en hemsko, et heft, noe de helst ville legge bak seg. Men nå som den offisielt er en av 80tallets aller mest populære låter, med en milliard strømminger, kommer man jo ikke utenom den, og a-ha gjør den helt fint og programmessig, med spotlight på Magne Furuholmen når det jublende synthriffet innleder kvelden.

Les også: I kveld starter a-ha sin største turne noensinne

De er kledd i svart og slitt (les: rockstar-dyrt svart og slitt), dette er alvor, som de alltid har vært opptatt av å distansere seg fra synth pop-teenybop-imaget. Det blir vel også mer akutt nå som 60-årene venter. Med seg har de bare det aller nødvendigste av band: Bass og trommer som sist, Even Ormestad og Karl Oluf Wennerberg, med Erik Ljunggren på keyboard som en slags musikalsk leder.
Besetningen understreker rock-preget, med bredbent bass og kontant tromming. De fine, lette små bagatell-kuttene fra albumet, som «Blue Sky» og «And You Tell Me», blir tynget litt ned av denne behandlingen. Mens både «The Sun Always Shines on TV» og særlig «Here I Stand and Face the Rain» vinner trøkk og drama på dette rock-preget, når Paal Waktaar-Savoy får flerre til på gitarene sine.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

De gjør en knapp times sett med «Hunting…»-låtene (platene var ikke så lange i gamle dager, vet dere), før en 20 minutters pause for benstrekk, utpust, og de mystiske dopingmidlene eller jomfruofringene som gjør at Morten Harket fortsatt synger som en sølvgutt.

Det andre settet virket litt mer tilfeldig sammenrasket, naturlig nok, fra 2000-tallet og «Analogue», tilbake til 80-tallet med «Scoundrel Days», «The Swing of Things» og «I’ve Been Losing You», spredt utover, i sugende tøffe versjoner alle tre. Kunne de like godt spilt hele «Scoundrel Days»-albumet etter pausen, eller sparer de det til neste turne? De tar også inn en ny låt, «Digital River», som var blitt til overs etter «Cast In Steel»-albumet. En frisk og lett poplåt som ikke hadde skjemmet albumet, men som heller ikke fremstår som noen stor a-ha-låt.

A-ha selv virket genuint overveldet til slutt, da det igjen var allsang til oppunder taket på «The Living Daylights». Jubelen ville ingen ende ta da a-ha kom fram og takket for seg.

De er jo fortsatt en merkelig gjeng der de står, tilsynelatende litt mutte og uinteresserte – spesielt Paal Waaktaar-Savoy ser ut som han ikke har lyst til å stå her i det hele tatt, særlig under første del. Men det er vel som det pleier. Og han lysnet betraktelig opp mot slutten.

Det er feil her og der i konserten, rare valg og små dumme ting man kunne gått i detalj på, ja jeg kunne laget en liten punkt for punkt-liste til Klassekampen, men det viktigste er jo:

Fungerer dette som et stadionshow? Absolutt. Er det en begivenhet? Javisst.

Det  er en slags urtekst i norsk moderne pop som fremføres her for et verdenspublikum. Det er tre godt voksne menn som synger disse sangene om ungdom og undring, som nå er blitt til sanger om uskyld og erfaring. Det er sanger som fortsatt betyr mye for mange, og for opphavsmennene.

Fra turneåpningen med "Take On Me". Foto: Bernt Erik Pedersen

Det er musikken som bringer de tre notoriske kranglefantene sammen igjen, gang på gang. Vi kan vel slutte å telle avskjedsturnéer - jeg så dem ta avskjed første gang i 1994. En vittigper på Twitter spurte om han nå kunne få tilbake pengene for avskjedskonsertene i fjor. Jeg tror likevel ikke han vil følt seg snytt om han ser a-ha på denne turneen. Og noe av det fine med Dublin-konserten var de litt uventede øyeblikkene av samspill - ja faktisk harmoni! - mellom våre alles Morten, Magne og Paal. Helt konkret i harmonisangen på "The Swing of Things". Det var nesten gripende.

Men med dette album i sin helhet-konseptet kan de holde det gående i minst et tiår til - jeg kommer gjerne og ser dem gjøre «East of The Sun, West of The Moon» om en fem-seks år. Men la oss nå håpe at de har skamvett til å gi seg før comeback-albumene.

Les også: a-ha-opplevelse utenom det vanlige - Unplugged i Spektrum

Disse sangene spilte a-ha på turnestarten i Dublin

Take On Me
Train Of Thought
Hunting High And Low
The Blue Sky
Living a Boy's Adventure Tale
The Sun Always Shines on TV
And You Tell Me
Love Is Reason
I Dream Myself Alive
Here I Stand and Face the Rain
- - -
Analogue
Foot of the Mountain
The Swing of Things
Crying in the Rain
Sycamore Leaves
Digital River
I've Been Losing You
Stay on these Roads

--

Scoundrel Days
Living Daylights