Alf Cranner er død. En av visenes beste venner

Visesangeren Alf Cranner døde tirsdag, 83 år gammel. Enda en forgrunnsfigur i norsk musikkhistorie er borte.

Alf Cranner døde tirsdag 3. mars etter et kort sykeleie. Dette opplyste Kragerø & Drangedal begravelsesbyrå på vegne av pårørende i en pressemelding til NTB.

Det er bare ni måneder siden jeg hadde en lang og underholdende prat med Alf Cranner. Da var han i ferd med å gi ut sitt 17. album, 55 år etter et nærmest sensasjonelt gjennombrudd. – Det som var gammelt i går blir nytt i morgen, var hans bærekraftige tilnærming til sine egne sanger.

Fram til 1967 var Arbeiderbladet de eneste som lagde albumlister i Norge. Mot slutten av 1964 oppsummerte avisen de ti mest populære artistene på LP-markedet dette året, og vi tar like godt med alle: Jim Reeves, Beatles, Elvis Presley, Ray Conniff, Cliff Richard, Wenche Myhre, The Shadows, The Rolling Stones, Frank Sinatra – og Alf Cranner. Cranner lo hjertelig da jeg fortalte om dette gode selskapet. – Strålende! Synd at det er så lenge siden, humret han.

Den omtalte LP-en til Alf Cranner som gjorde det så bra i 1964 var debuten «Fiine Antiquiteter», og kom i stand etter initiativ fra plateprodusenten i selskapet Philips, Rolv Wesenlund.

– Sjefen hans trodde ikke noe på dette, med en mann som bare satt og sang og spilte gitar til. Det gikk ikke an. Men Rolv hadde hørt både Bob Dylan og Sven-Bertil Taube, og viste at det gjaldt å komme først med dette i Norge. Han tilbød seg å spille inn sangene utenfor sin egen arbeidstid, på kontoret for ikke å bruke penger på studio, og argumenterte også med at dette bare var gamle folkeviser som det ikke var opphavsrett på. Så vi begynte to kvelder klokka ni, og holdt på til tre om natta, med en båndopptaker og en bordmikrofon.

Alf Cranner helt i begynnelsen av karrieren, i 1965. Foto: Henrik Ørsted/Arbeiderbladet/Arbeiderbevegelsens arkiv
Alf Cranner helt i begynnelsen av karrieren, i 1965. Foto: Henrik Ørsted/Arbeiderbladet/Arbeiderbevegelsens arkiv

«Fiine Antiquiteter» var den første utgivelsen i en planlagt serie som skulle heter «Philips upopulære». Om det var Cranners suksess som satte en stopper for serien av presumptivt upopulære plater vites ikke.

– Jeg synger som jeg har forutsetning for å gjøre. I likhet med de gamle trubadurer stiller jeg meg fritt til stoffet. De fleste folkeviser ble festet til notepapiret i forrige århundre, og derved låst fast til en bestemt oppfatning. Visene er en gammel kulturarv som vi plikter å ta vare på, og det finnes en rekke egenartede og fremragende viser også her hos oss, fortalte Cranner i et samtidig intervju i Arbeiderbladet. – Da dette kom ut ble det en sensasjon. Vi satte norsk rekord i LP-salg på 14 dager. Etter dette fikk jeg lage så mange plater som jeg orket, la han til nå. Dessverre er «Fiine Antiquiteter» ikke så lett å få hørt lenger. Men det finnes en halvtimes TV-program i NRKs nettspiller der Cranner spiller mange av disse sangene, og samtaler med Erik Bye om dem.

Alf Cranner sammen med Alf Prøysen på TV i 1969. Foto: NRK
Alf Cranner sammen med Alf Prøysen på TV i 1969. Foto: NRK

Det mest kjente albumet til Alf Cranner er kanskje «Rosemalt Sound» fra 1967. Tittelen forener tradisjonskulturens «rosemalt» med «sound», det engelske ordet for «lyd», som ble et eget begrep for moderne lydbilder på 60-tallet. Coverkunsten til engelskmannen Chris White forente rosemalingen med tidsriktig psykedelia.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– De gamle visene trengte en bearbeidelse, jazzelementer er kommet inn. Ved hjelp av gitaren har jeg tillatt meg å gjøre de gamle visene mer rytmiske. Det skal svinge i dag, sa Cranner til Arbeiderbladet da «Rosemalt Sound» kom ut. Albumet inneholder «Vi skal ikkje sova burt sumernatta», komponert av Geir Tveitt, til tekst av Aslaug Låstad Lygre, skrevet spesielt for Cranner. NRK har også en TV-konsert basert på dette albumet, spilt inn med Alfred Jansons orkester. De lager ikke slike TV-programmer lenger, beklageligvis.

– Dette var nok noe av det viktigste jeg gjorde. Jeg hadde truffet Alf Prøysen og ble god venn med ham. Han lærte meg mye om skillingsviser og folkelige tradisjoner, men jeg var redd for å bli gammeldags. Jeg hadde hørt «Jazz på svenska» med Jan Johansson, så jeg tok kontakt med Alfred Jansson, og spurte om han ville være med å lage noe som forente gammelt og nytt, og det var han veldig interessert i. Jeg spilte elektrisk gitar, med jazzmusikere som Bjørn Johansen og Einar «Pastorn» Iversen. Jeg skjønte etter hvert at mange av de nye visesangere, som Lillebjørn Nilsen, Lars Klevstrand og Øystein Sunde hadde omfavnet denne plata.

En ny visebølge hjemsøkte landet i årene som fulgte, inspirert av nyere folkesangere fra USA og Storbritannia. Den nye generasjonen samlet seg på viseklubben Dolphins. Med stålstrenger heller enn nylonstrenger, gitarteknikk inspirert av amerikansk «fingerpicking» i stedet for lutt-tradisjonen som Cranner hadde vært opptatt av. Selv hadde Alf Cranner vært med i foreningen Visens Venner, og selv om han der sammen med Ivar Medaas ble oppfattet som et ungdommelig alternativ, merket han at en ny generasjon var på vei inn. Han ble ikke med i Dolphins-miljøet.

– Nei, jeg turte ikke det. De skulle være et alternativ til Visens Venner. Jeg var ti år eldre enn dem, jeg hadde etter hvert blitt etablert og profesjonell, og var redd for å bli en outsider. Men de kom for å høre meg der jeg spilte. De ble mine beste venner, men jeg var en slags sjuende far i huset.

En av disse nye, unge var Ole Paus, som ydmyk tok kontakt med Alf Cranner etter en konsert, og inviterte ham hjem for å for å presentere sine egne viser. Og overbeviste Cranner så sterkt at han kontaktet sin platedirektør og nærmest insisterte på at Ole Paus måtte få kontrakt. Og fikk viljen sin.

Hvert år synges «Din tanke er fri» om og om igjen i konfirmasjoner landet rundt. Cranners oversettelse av den tyske folkesangen «Die Gedanken sind frei», som er blitt en av hans aller mest kjente sanger.

– Jeg var heldig med den! Å være omreisende musiker var usikkert, så jeg underviste i tegning hjemme i Kragerø, men hadde avtale med rektor om å få vikar når det var nødvendig. Så ble jeg bedt om å ta en vikartime selv, i tysk. Jeg kunne gjøre hva jeg ville bare timen ble meningsfylt. Så jeg oversatte denne gamle sangen, som hadde stått i den første viseboka til Lillebjørn Nilsen.

Siden tok Human-Etisk Forbund kontakt og spurte om de kunne bruke den i sine konfirmasjonsseremonier.

Alf Cranner vant årets viseplate under Spellemann­prisen 1975. Foto: NTB scanpix
Alf Cranner vant årets viseplate under Spellemann­prisen 1975. Foto: NTB scanpix

Platene kom og kom. Albumene «Trykt i år» og «Vindkast» fikk Spellemannprisen i henholdsvis 1974 og 1977. Cranner hadde tenkt å trekke seg tilbake fra artistlivet, og følte at nok var nok da han passerte 70. Han var 80 da han fikk en forespørsel fra Christer Falck om å være med på hyllestkonserten til Leonard Cohen i Oslo Spektrum. Det ble til at Cranner åpnet hele showet, med «Suzanne».

Dette førte fram til at han i fjor ga ut album nr. 17, «Presang», med nyinnspillinger av gamle sanger, spilt inn med Knut Reiersrud og bandet hans. Entusiasmen hos sangeren skal ha vært så stor at Reiersrud måtte minne Cranner om at han ikke var 80 år lenger! Det var en sanger full av entusiastisk fortellerglede som fortalte oss historier fra et langt liv i fjor vår. Nå er det dessverre over.