Nye takter

Alan Walker: Best uten ekstrahjelp

Den store showpakka risikerer å sette Alan Walker selv litt i skyggen, noe som strengt tatt ikke hadde vært nødvendig.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 7

4

KONSERT

Alan Walker

«Aviation Tour»

Oslo Spektrum

Alan Walker en fyr som har knekt koden på flere vis. Både hva gjelder å lage catchy låtformler som når bredt geografisk og på tvers av sosiale preferanser, og samtidig er likandes for kritikerne. I hvert fall innimellom. Legg på hans veldig jordnære, sympatiske flir som skinner gjennom øya hans bak munnbindet, og du har en god julepresang til verden.

Det samme fliret er på plass i dag, på et platå plassert midt i Oslo Spektrum. Her ser han ut til å kose seg riktig så godt, roper i mikken litt innimellom og vifter med armene og er sjef, etter å ha kommet inn til introen på «Avem (The Aviation Theme)». Det er første gang han holder stadion-konsert i Oslo, som også er første stopp på hans arenaturné, «Aviation Tour». Det har ikke tatt mange låtene før samme fyren bak meg som gaula «gutta! gutta!» ved start, i et øyeblikk sitter med øya lukka og roper av full røst «So high!» på remixen til Coldplays «Hymn For The Weekend». Det er beskrivende for mange publikummeres dedikasjon her i kveld.

###

Vi snidder innom «Diamond Heart», og «Sing Me to Sleep», med Iselin Løken Solheim bak lerretet som lyses opp, noe som er litt for beskrivende for beskrivende for hennes bidrag på låta hun heller ikke er kreditert i. Ei heller er hun det på gjennombrudd-hiten til Walker, «Faded». Mer her får hun sluttvis skinne i en ganske stor plass på scena. Men kvinnen som er med på flesteparten av låtene, Julie Bergan, fjør god figur på samtlige av låtene hun er med på. Men høydepunktet er nok når ISÁK joiker i en spot på «Are you Lonely». Omsoder løftes også duken bak og avslører resten av musikerne bak kveldens produksjon, i mystiske kapper med hetter. «Mission scan the city: Before it goes under water» står det på skjermen i dataspillet vårt, som intro på «Darkside» og Tomine Harket og Au/Ra kommer inn på «Darkside».

Man har virkelig prøvd å løse showet på så spennende vis man kan for å veie opp med at hovedpersonen selv ikke synger. Og dét er virkelig forseggjort, med ulike artister, men også med en heftig visuell pakke av video og lysshow som omringer Walker. I god stil med estetikken hans som spiller på fantasy, sci-fi og 80-talls gaming-estetikk, som riktignok mange før har gjort, men Walker tar hele dataspillet til Spektrum. Designa som et spill om Avems tur i verdensrommet, introdusert med slagordet: «Let the games begin». Så beleilig, i og med at man også kan spille «The Aviation Game» underveis i showet, ved å scanne AR-objekter underveis.

###

Men den store showpakka risikerer å sette Walker selv litt i skyggen, noe som  strengt tatt ikke hadde vært nødvendig, der han står og faktisk eier det hele bare i hans plassering og utstråling, og oser energi og glede. Han kunne med fordel hatt mindre ekstrahjelp: Denne flermediale maksimalistiske pakka med pyro, lysshow, hologrammer, lasere, lysregn, og videoer, som har blitt så normalisert som obligatorisk tilbehør på disse største gigsa, risikerer å stjele oppmerksomheten, og rett og slett bli for mye av det gode, spesielt også når musikken i seg selv preges av å ha litt adhd. Låtrekkefølga er ikke godt sydd sammen, med flere harde overganger og et sett som bærer preg av å ha dårlig tid. Ingen av låtene får tid til å puste skikkelig for seg sjæl, før de avløses av den neste. Og er det ikke ny låt, er det ny person, eller ny video, eller «hey, pyro!» Man rekker knapt se på fyren selv, for det er så mye annet som stjeler oppmerksomheten. Det er vel symptomatisk for vår tid, men en skulle tro konsertens art director hadde kjørt Netflix-algoritmer på stadion-konserterformatet for å sikre seg mot publikums kjedsomhet - det er jo vår tids største fiende i dagens medieverden - ved å omtrentlig aldri vente med å skifte ut ulike elementer i showet. Det er bare det at det skjer noe hele tiden. Og det er sannsynligvis ikke Alan Walkers egen beslutning, eller?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Resultatet blir uansett at litt for stor del av publikum står som saltstøtter, og heller filmer med mobil - på en EDM-konsert (!). Nå skal det jo sies - igjen - at grafikken er godt gjennomført og man får oppriktig lyst til å filme og fotografere alt hele tiden. Og, den funker svært godt i kombo med de låtene som er mer ren house, der det blir tid til det smått herlige monotone, som «The Spectre», og der det er fritt for rolige partier som på homage-låta til Mangoos «Eurodancer», «Play». Men det er det ikke mange av.

Det er en snodig prioritering og lite dansevennlig tilrettelagt for (det jeg håper er) et danseglad publikum. Et par som hadde tatt hele turen fra Ukraina som jeg kom i prat med i starten, var noe fortvilet over hvorvidt man kunne danse på tribunene, som det var litt mye av. Derimot, er mye tilrettelagt for full flerkameraproduksjon til en eller annen antalgelig kommende Alan Walker-Netflix-dokumentar (?) - med kameraer på kran som svinger frem og tilbake i lufta, dollyer som ruller langs sidene og kameraer som går på scena.

Dermed oppleves totalen litt som en konsert for de som ikke er her, for de som skal se dette på en skjerm et annet sted senere, og ikke oppleve det umiddelbart, her og nå. Det er et show som vil alt på en gang, og som dermed trisikerer å falle litt imellom flere stoler. De som kom for å danse blir stående litt for mye og filme, og størsteparten er tvunget ned i sittende. Det er jo en mildt sagt en liten punktering på hele kvelden, all den tid Alan Walker lager dansemusikk. «Let go of the light. Fall into the dark side».