Nye takter

Aiming For Enrikes støy fenget flokken

Nesten like intenst og betimelig som solas stråler stikker i panna, spys en kraftig og freidig støyfontene ut fra Hagen-scenen.

5

KONSERT

Aiming for Enrike

Øyafestivalen, onsdag

Av Ida Madsen Hestman

Klokka er bare litt over tre, men jantelov-frelste nakker og knær blir snart varme på Øyas første dag, i møte med veggen av trommesoloer, pedaltrøkk og strengegnissing som produserer noe som lyder farlig catchy og enerverende.

De høres mye ut, men Aiming for Enrike er bare satt sammen av to fyrer: Simen Følstad Nilsen og Tobias Ørnes Andersen, som i fjor spilte på Øyanatt på Blå, og som demonstrerte sin musikalske grenseløshet under by:Larm tidligere i år. Det merkes at en større del av de oppmøtte har fått med seg hvem som står på scenen, og ikke blot et tilfeldig konsertvalg.

Aiming for Enrike tilbyr ingen vokal, men det betyr ikke at konserten rekker å bli ensformig. Enkelte partier er tidvis noe repetetive, noe som dermed oppleves behagelig i lydbildene som alt over er eklektiske og rike. Punk møter Jazz, møter hva du måtte assosiere dette med. Og plutselig har de brutt opp takta igjen, så du ikke skal digge for mye. Men generelt er opplevelsen suggererende. Vi tvinges inn i en frisk, gul galakse, en gledesdusj av tighte riff og massive rytmer. Det vesle lysopplegget på scenen trengs liksom ikke.

Sterkest kontrast oppstår først når den veldig laidbacke Knut Schreiner-aktige stemmen til Følstad Nilsen sier at han håper vi har det bra, og at vi har det fett videre, før «Newspeak», fra deres andre, veldig aktuelle album med sin betimelige tittel «Segway Nation» (2016), spruter ut fra lille Hagen, og markerer seg som seansens høydepunkt. Om orgasme kom i lydformat, så er den låta der en sterk kandidat.

Nesten like intenst og betimelig som solas stråler stikker i panna, spys en kraftig og freidig støyfontene ut fra Hagen-scenen. Klokka er bare litt over tre, men jantelov-frelste nakker og knær blir snart varme på Øyas første dag, i møte med veggen av trommesoloer, pedaltrøkk og strengegnissing som produserer noe som lyder farlig catchy og enerverende.

Mer fra Dagsavisen